En dag kan det bli for seint

Lukas 17,26–37: (utdrag)

«… slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte – like til den dagen da Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen og ødela dem alle. (...) Slik skal det også være på den dagen Menneskesønnen åpenbares. »

Lukas 16,22b ff: (Utdrag)

«Men også den rike døde og ble begravet. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans fang. Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg (...) Men Abraham sa: Sønn, husk at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines. 

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.

Enormt sterke ord, men de er ikke mine. Det er Jesu ord.

Hvorfor siterer jeg dette, for å skremme?

Nei, for å redde. Hvis det ikke var håp om redning, hadde jeg tiet.

Men å tie når det er håp om redning, er mildt sagt en skrekkelig ukjærlig handling.

Som ørken-nomadene sier det: Å vite hvor det er vann og ikke fortelle det, er en forbrytelse.

Jesus ønsker at alle skal bli frelst, men da må en omvende seg. Når så mange unnlater å gjøre det, tror jeg det er fordi de ikke fatter fortapelsens gru. Det aller verste med fortapelsen er at en ikke kan ombestemme seg om en havner der.