RETTSKRAFTIG: Dommen mot Laila Bertheussen er nå rettskraftig. Tegningen er fra rettssaken i Oslo tingrett. Foto: Esther Bjørneboe/Pool/NTB/NPK

Et angrep på kunstneres ytringsfrihet

Rettsvesenet har sagt sitt. Nå bør det være tid for eks-statsminister Erna Solberg til å beklage sin håndtering av Bertheussen-saken.

Det juridiske punktumet er satt for en av de mest spektakulære rettssakene i Norge de siste årene. Tirsdag varslet Laila Bertheussen at hun trekker anken angående straffeutmålingen i trusselsaken mot sin egen samboer, tidligere justisminister Tor Mikkel Wara. Dermed er dommen nå rettskraftig etter at både tingrett, lagmannsrett og Høyesterett har sagt sitt.

Men dette er en sak som egentlig har flere fornærmede enn Wara. Og de andre ofrene i denne saken har fått langt mindre oppmerksomhet enn de fortjener.

Rettsvesenet har konkludert med at Laila Bertheussen gjennom de fingerte trussel-handlingene mot sin samboer, justisministeren, egentlig mente å ramme teaterfolkene bak det omstridte stykket Ways of Seeing. Denne oppsetningen ble spilt på Black Box-teater i Oslo i november 2018 og inneholder en filmsekvens der det vises bilder av hjemmet til samboerparet Bertheussen/Wara. Ifølge dommen har Bertheussen ønsket å få det til å se ut som budskapet i teaterstykket har gitt voldelige antirasister inspirasjon til å angripe huset og bilen deres.

I Norge er det heldigvis ikke ofte vi opplever denne typen kriminelle handlinger utført for å ramme den kunstneriske ytringsfriheten. Men Bertheussen-saken er altså et slikt eksempel. Vi mener det er det mest alvorlige angrepet mot kunstneres ytringsfrihet her i landet på lang tid.

Og både politiets og daværende statsminister Erna Solbergs handlinger bidrog til å gjøre en allerede vanskelig situasjon for de involverte kunstnerne enda mer krevende.

Det virker nesten som politiet ble grepet av en slags panikk da den ene bisarre trussel-hendelsen etter den andre avløste hverandre utover vinteren 2018-19. Laila Bertheussen hadde allerede før jul politianmeldt de ansvarlige bak stykket «Ways of seeing». Og i en situasjon med justisministerens bil og søppelkasse i brann og med et brev med hvitt pulver i postkassen, følte politiet tilsynelatende et påtrengende behov for å vise handlekraft.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det gikk ut over teaterfolkene bak «Ways of seeing». Oslo-politiet siktet teaterdirektør Anne-Cécile Sibué-Birkeland og tre av de medvirkende kunstnerne for å ha krenket privatlivets fred. Politiet bad også om tillatelse til å ransake kunstnernes kontor og boliger.

Heldigvis for politiet ble en slik godkjennelse ikke gitt. For da hadde det norske folk blitt vitne til pinlige og helt uakseptable scener med politifolk bærende på kasser med beslaglagt materiale fra frie kunstneres hjem og arbeidssted. Altså bilder som vi forbinder med helt andre regimer enn vårt eget.

Og når kunstnerne så i pressen prøvde å forsvare seg mot siktelsen og mistankene som ble kastet mot dem, så fikk de motbør fra selveste statsminister Erna Solberg. Regissør Pia Maria Roll påpekte (helt riktig, skulle det vise seg) at det virket som truslene var iscenesatt for å ramme teaterstykket.

Men det ville statsministeren absolutt ikke høre snakk om. Til pressen sa hun at reagerte på at kunstnerne «velger å spekulere rundt dette». Statsministeren anklaget også teaterfolkene for å gjøre det «tøffere å være politiker».

Situasjonen må ha føltes ganske ekstrem for det lille teatermiljøet. De var siktet for å ha kreket privatlivets fred til Norges justisminister. De hadde mistanken hengende over seg om at de hadde inspirert noen til å angripe hjemmet til et medlem av landets regjering. I tillegg måtte de tåle et konstant mediekjør. Og på toppen av det hele la altså selveste regjeringssjefen sten til byrden.

Dagen etter pressekonferansen der statsministeren kom med disse uttalelsene, ble Laila Bertheussen pågrepet mistenkt for selv å være den ansvarlige. Både innholdet og timingen stod med andre ord til stryk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med en rettskraftig dom på plass er alle sjanser for forhåndsdømming nå borte. Erna Solberg bør derfor benytte sjansen til å beklage overfor teaterfolkene.

Til slutt: «Ways of seeing» er grovkornet venstreorientert kunst fra et ståsted langt borte fra vårt eget. Vi er heller ikke enig i budskapet i teaterstykket. Men det spiller ingen rolle. For vi trenger mer, ikke mindre, provoserende politisk kunst her i Norge. Og når den kunstneriske ytringsfriheten blir angrepet, så må vi forsvare den uavhengig av egne politiske preferanser.

Situasjonen må ha føltes ganske ekstrem for det lille teatermiljøet.