Emanuel Minos og Jesu gjenkomst

Med Emanuel Minos’ død har vi mistet en av dem som fortsatt våget å snakke om tiden vi har på jorden i evighetsperspektiv.

For apostelen Paulus og de første kristne var vissheten om Jesu gjenkomst sentral i selve virkelighetsforståelsen. Det gjorde noe med hvordan de forholdt seg til nåtiden. I vår tid er forkynnelsen om endetiden og evigheten langt mindre fremtredende.

Med Emanuel Minos’ død har vi mistet en av dem som fortsatt våget å snakke om tiden vi har på jorden i evighetsperspektiv.

I sin siste bok, Det har ringt for tredje gang (Hermon forlag, 2009), skrev Minos både om multietniske utfordringer, etiske normer i endring og trusler om en altødeleggende krig.

Minos var ikke redd for å tolke tiden i lys av Bibelens profetier. Dette førte til at han mer frimodig enn de fleste snakket om konkrete endetidstegn.

Som en naturlig konsekvens av dette ble han da ekstra opptatt av å forkynne om behovet for frelse. Uten en klar bevissthet om at denne verden har en ende, er det lett for at både det jevne åndelige livet og misjonsengasjementet avtar.

Emanuel Minos våget å være tydelig, også når flere av trendene i tiden pekte i retning av en mer komfortabel kristendomsforståelse.

Mens mange også unge kristne for en generasjon eller to siden hadde et bevisst forhold til de siste tider, er interessen for dette feltet lav blant dagens unge troende. Man trenger ikke være professor i verken teologi, økonomi eller sosiologi for å kunne anta at dette har sammenheng med velstandsutviklingen i samfunnet.

Som respons på dette etterlyste Minos at de troende gikk på sine knær i bønn til Gud for de ufrelse, og for landet vårt. Og han etterlyste en revitalisering av den radikale forkynnelsen om synd og nåde.

Jeg lurer på om dette perspektivet blir noe av det fremste som står igjen etter Emanuel Minos. Han våget å tale klart i en tid hvor mange ikke ville høre om endetiden, og hvor det å fremholde Jesus som verdens eneste frelser har blitt mer og mer upopulært.

«Han har vekkelsens nådegave», sa daværende generalsekretær Ola Tulluan i Misjonssambandet megetsigende om Minos i 2009. Det er nok også naturlig å snakke om Emanuel Minos som en profetskikkelse i vår tid. Det betyr ikke at man må være enig i alle sider ved hans teologi, eller ved enhver konkret aktualisering av Bibelens ord på vår egen samtid. Men Minos demonstrerte sin tillit til Guds ord ved å la det fungere som konkret og direkte veiledning i møte med livet.

For Minos var ikke Bibelen en bok man kunne lese med akademisk interesse og si seg fornøyd med det. Bibelen er rik på litterære kvaliteter. Men først og fremst er den en bok som setter livet i sitt rette perspektiv, ved at vi forstår hvem vi er og hvem Gud er. Hvis vi lar Bibelen komme på avstand fra selve livet, blant annet ved å gjøre oss selv til herre over innholdet, risikerer vi å miste både evigheten og frelsen av syne.

I dagens avis trykker vi det siste store intervjuet Emanuel Minos gav. Det stod på trykk i Fast Grunn tidligere i år. Intervjuet hadde en tittel som på en utmerket måte oppsummerer Emanuel Minos’ forkynnelse. For i realiteten lever vi alle «ansikt til ansikt med evigheten».