Drapet på Charlie Kirk gjør meg nummen

De siste årene har verden vært vitne til en rekke grusomme ting. En fryktelig dronekrig i Ukraina som aldri tar slutt. Hamas sitt makabre terrorangrep på Israel 7. oktober 2023, som er et av de verste i historien. Forferdelige lidelser i Gaza. Borgerkrig i Myanmar. Sultkatastrofe i Jemen. Massedrap i USA. Listen kunne fortsatt og fortsatt.

Problemet med en slik strøm av elendigheter, er at man over tid blir desensitivisert og forherdet. Det har jeg merket på meg selv i det siste. Grusomme drap blir redusert til tall og statistikk; ødelagte livsskjebner blir omgjort til korte notiser og et varsel på telefonen. Hver dag bombarderes vi med voldelige inntrykk, til alt sammen bare blir ei smørje, og du føler du må stenge av for å beskytte deg selv. 

Det var helt til onsdagskveld, da det tikket inn meldinger om at Charlie Kirk var skutt og drept. Jeg var så uheldig, og dum, at jeg spilte av en usensurert video av drapet. På videoen, som er tatt fra nært hold, kan vi se at Kirk blir truffet av en kule i halsen og at blod spruter ut av hovedpulsåren. Det er en av de verste og mest grafiske videoene jeg har sett, og den gjorde meg helt skjelven. Plutselig var ikke volden fjern og distansert lenger – eller i statistikkform. Den var rett foran meg. Levende og ekte. Jeg sov dårlig den følgende natten.