Doble standarder og skrikende urettferdighet

Å fortsette en monoton og forutsigbar Israelfordømmelse i norsk media vil ikke gi fred, skriver Erik Selle.

Jeg har akkurat besøkt Vatikanet og Roma. Det er en fantastisk opplevelse å oppleve Peterskirken, og veldig hyggelig var det å se en og annen muslimsk familie på besøk med ro og fred i sinnet.

I februar var jeg ved Klagemuren i Jerusalem. Det er gripende å stå og be ved dette for jødene helligste sted, også her kan man se muslimer i ro og fred besøke stedet.

Både ved kristnes og jødenes hellige steder er det fritt for alle mennesker å stoppe opp og finne sjelens ro. Hvis jeg så ønsker å besøke Tempelplassen over Klagemuren, nå styrt av den muslimske Waqf-myndighet, da begynner problemene.

Ikke får vi ha med Bibel eller be på Tempelplassen, og dersom jødene ønsker å besøke plassen, blir det uro og opprør. For ikke å snakke om hvis jeg ønsker å bli med en muslimsk venn til deres helligste sted, Mekka, da får jeg virkelig problemer.

For i dette landet, Saudi-Arabia, blir Bibelen tatt fra meg på flyplassen, kristne fremmedarbeidere blir torturert og fengslet for å ha bønnemøter, veger er skiltet med egne filer for muslimer og ikke-muslimer og i Mekka – ja, der kommer kun muslimer inn i byen. Hvis jeg ønsker å invitere mine venner fra Bangladesh, Pakistan eller andre muslimske land til Israel, risikerer de arrestasjon og tortur ved hjemkomst da det er forbudt for dem å besøke landet.

Da jødene trakk seg ut av Gaza, helt uhjemlet i folkeretten, etterlot de seg store verdier og intakte bedrifter – alt ble ødelagt.

På Vestbredden/Judea og Samaria jobber jøder og arabere sammen i vellykkede bedrifter som skaper fred og sameksistens, men som skal boikottes av BDS (Boycott, Divestment and Sanctions against Israel) miljøet og vestlige sympatisører av terrorbevegelser.

Likevel er det Israel som kritiseres gjennomgående i FN, av norsk media og den samlede venstreorienterte delen av politikken. Gjennom flere 10-år har lisenskanalen NRK fungert som et propagandamaskineri mot Israel anført av et overveldende ensidig anti-israelsk journalistkorps og med et haleheng av ideologisk ensrettede såkalte eksperter.

Den ekstreme forfølgelsen og utslettende aggresjonen mot kristne i den samme regionen er og blir ekstremt underrapportert. Den lille klikk av norske redaktører følger stort sett etter, og vi sitter igjen med et voldsomt ubalansert og statsfinansiert galt virkelighetsbilde.

Så lurer man på hvorfor antisemittismen vokser i Europa. Legger man på de kristelige statsfinansierte organisasjonenes velvillige oppfølgende fordømmelse av Israel på religiøst og «humanitært» grunnlag, ja da sitter man igjen med en informasjonskontroll som er ganske dominerende.

Nordmenn hører om og om igjen at Israel bryter folkeretten og driver ulovlig okkupasjon og undertrykking av en folkegruppe. Men all tortur, overgrep og forfølgelse til det punkt hvor kristenheten svinner hen i det samme nabolaget, tas opp i bisetninger.

Alt vanlige folk trenger å gjøre er å dra ned dit og se selv. Israel er ikke en apartheidstat, jødene er urbefolkning på Vestbredden/Judea og Samaria, og både historien og folkeretten gir selvfølgelig Israel rett til trygge og sikre grenser.

Hvorfor er ikke journalistene, Mads Gilbert og kobbelet av kristelige organisasjoner på plass i Nord-Nigeria, Darfur, Syria, Egypt, Iran, Saudi Arabia, Irak, Pakistan og Khartoum med nære og grusomme skildringer av systematiske overgrep, tortur, bomber, kidnappinger, trusler og drap med samme iver som de overvåker Israels arrest av terrorister? Hvordan kan, i en verden med så mye grusomheter, Israel være hovedskyteskive for fordømmelser i FN?

Svaret er enkelt: Antisemittismen er tilbake i Europa. Denne gangen har Israel blitt jøden blant nasjonene, som statsminister Netanyahu har så treffende kalt det. Nå har Holocaust-fornekteren Abbas forent seg med jødehaterne i Hamas, Arbeiderpartiets venner.

Den nye «regjeringen» i «Palestina», et land som ikke finnes og som ikke med nødvendighet en gang vil bli opprettet, blir «anerkjent» i FN, EU og USA – mens Israel fortviler.

Blir det fred? Jeg har med historisk hjemmel rett til å være både skeptisk og bekymret. Chamberlain skapte aldri fred, han valgte vanære og fikk krig som Churchill presist formulerte det. Falskt håp har alltid vært farligere enn reell trusselvurdering. Det er tid for å stikke fingeren i jorden og ta selvkritikk i fredsnasjonen Norge. Det fortjener både arabere, jøder, kristne, muslimer, gutter og jenter, menn og kvinner, i Midtøsten.

Å fortsette en monoton og forutsigbar Israelfordømmelse i norsk media vil ikke gi fred. Implementering av talefrihet, trosfrihet og ytringsfrihet hos palestina-araberne derimot kan åpne for en reell fredsprosess, men da må kritikken rettes et annet sted enn det man har hatt så lett for til nå.