Ditt ansvar uansett valgresultat

Ingen land i verden har et bedre fungerende demokrati enn Norge ifølge tidsskriftet The Economist – som årlig presenterer en grundig og anerkjent vurdering. 

Rangeringen vurderer en rekke ulike forhold – som valgprosesser, politisk deltakelse og politisk kultur. 

På en skala fra 0 til 10 fikk Norge 9,81. På andreplass ligger New Zealand med 9,61. Alle de nordiske landene har over 9. USA gis 7,85, mens Kina har 2,11.

Selv om både metodikken og rangeringen kan diskuteres – og jevnlig blir det – er det på sin plass å glede seg over at det norske demokratiet akkurat har gitt oss alle en mulighet til å påvirke hvordan landet vårt skal styres.

Dette skrives før resultatet av stortingsvalget er klart. Da passer det fint å løfte fram ansvaret kristne har for myndighetene – uansett hvem disse er og hvordan de har fått sin makt.

Ansvaret for å be

«Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt».

Slik skriver Paulus i 1. Timoteus 2,2. Ordene hans er på ingen måte begrenset til kristne som er fornøyde med myndighetene – eller lever i et fungerende demokrati.

Det betyr at uavhengig av hva vi måtte mene om valgresultatet, så har vi et ansvar for å be for «alle i ledende stillinger».

Det handler om at disse faktisk – også om vi er svært kritiske til det de står for og gjør – er satt til sin oppgave av Gud.

Vær lydige!

Ikke bare skal kristne be for myndighetene. Vi skal også være lydige imot dem.

«Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg», skriver Paulus i en kjent – og utfordrende – tekst i Romerbrevet 13. Begrunnelsen er svært tydelig: «For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud».

Noen vil kanskje spørre: Hva med Hitler? Eller Stalin? Eller Idi Amin?

Det finnes da også eksempler på, blant annet fra Tyskland under nazismen, at kristne i for stor grad lot være å kritisere myndighetenes overgrep med en henvisning til Romerbrevet 13.

Det er imidlertid forfeilet. 

Et tydelig unntak

Selv om alle myndigheter er innsatt av Gud – og skal møtes med lydighet – vet vi fra Apostlenes Gjerninger 5 at det finnes et unntak.

Da blir nemlig de to disiplene Peter og Johannes ført fram for Rådet, altså Israels eldsteråd, som åpenbart hadde politisk myndighet. Og de anklages for å ha forkynt det kristne budskapet om Jesus Kristus selv om de var blitt pålagt å ikke «undervise dette navnet». 

«En skal lyde Gud mer enn mennesker», svarer da Peter.

Det finnes altså en svært klar grense for lydigheten kristne skal vise mot myndighetene: Den krysses hvis vi blir nektet å følge Guds bud.

Skal skape frykt

I Romerbrevet 13 skriver Paulus ganske fyldig om hvorfor myndighetene er innsatt av Gud – ja, til og med kalles «Guds tjener».

Det skyldes at styresmaktene har makt til å straffe det onde og rose det gode. 

«For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde», forklarer Paulus.

I dokumentet «Kirkens grunn» fra 1942 ble det nettopp henvist til denne begrunnelsen fra Paulus da kirken protesterte skarpt mot nazistenes opptreden i Norge.

«Dersom altså øvrigheten blir til redsel for sjelene når de følger Guds vei, da er den ikke lenger en øvrighet etter Guds vilje, og da er det kirkens plikt for Gud og mennesker å la en slik øvrighet høre sannhetens ord», skrev forfatterne av Kirkens Grunn.

Lys og salt overalt

Det er lett å forstå at kristne kan kjenne på fortvilelse og mismot når myndighetene i på ulikt vis snur ryggen til kristen tro og tenkning.

Desto viktigere er det å huske at kristne kan være salt og lys uavhengig av hvordan et land styres.

Det er derfor Paulus føyer til i 1. Timoteus, etter at han oppfordrer til bønn for myndigheten, påpeker at målet er at kristne «kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt».