Det vi skylder dem som dør alene

Som fjellvandrer har jeg lært å lytte. Til vinden, til stillheten, til det som ikke sies med ord. I fjellet åpner sansene seg – og minnene følger med. Glimt fra livet trer fram, stille og uventet.

Jeg tenker ofte på Per.

Han satt i sin gamle, gule stol i et kjølig rom på aldershjemmet. På veggene hang bilder fra et liv som en gang var fullt – av turer, av kjærlighet, av nærhet. Kona hans var død for flere år siden. Etter det visnet han litt mer for hver dag.