SKAPELSESTEOLOGI: Alle kan med fordel reflektere mer over forholdet til naturen i et kristent perspektiv, skriver Dagen på lederplass. Foto: Knut Opeide/Samfoto/NTB

Det trær forteller om Gud

Skaperverket sier oss mye om Skaperen, men ikke det viktigste.

Prest Stian Kilde Aarebrot forteller i et intervju med Dagen at han er blitt treklemmer. Flere ganger i uken omfavner han et tre i nærheten av huset sitt, samtidig som han ber til Gud.

– Når jeg holder rundt et tre, så er dette treet koblet til Gud. Gud er ikke nødvendigvis i alt, men det er en kobling vi ikke må overse, sier Aarebrot.

Basert på et kort intervju skal man være varsom med å trekke for omfattende slutninger. Skapelsesteologi er et område der kristne til alle tider har strevd med å finne den rette balansen.

Enten man spontant oppfatter Aarebrots praksis som spennende eller problematisk, kan alle med fordel reflektere mer over forholdet til naturen i et kristent perspektiv.

Kristen teologi må avgrense seg fra både panteisme, tanken om at «alt er Gud», og panenteisme, tanken om at Gud er i alle ting. Men det er også avgjørende å fastholde at Gud er allestedsnærværende.

«Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss», som apostelen Paulus sa i sin tale på Areopagos.

Trærne er altså ikke Gud. Men de kan fortelle oss mye viktig om Gud.

Samtidig er det viktig å avvise en nedvurdering av det skapte som verdiløst «som bare skal bli ødelagt likevel». Gud har skapt en verden som vi skal forvalte i ærbødighet først og fremst for ham som skaper, men også til beste for våre medmennesker og med dyp respekt for alt levende han har satt oss til å forvalte.

I all kristen tenkning er det avgjørende å ha Bibelens grunnfortelling som utgangspunkt. Den handler om skapelse, syndefall, forsoning og forløsning.

I alle disse fire perspektivene har trær en mer sentral posisjon enn man gjerne tenker over.

Skapelsesberetningen i 1. Mosebok forteller at Gud lot «alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For det første er altså trærne et uttrykk for Guds godhet og gavmildhet. Det kunne noen hver tenke mer over, ikke minst på denne tiden når trærne er fulle av liv, løv og sevje.

For det andre er syndefallet knyttet til et tre. Gud hadde gitt menneskene lov til å spise av alle trærne, men satt en grense ved kunnskapens tre.

Den dagen mennesket spiste av dette, «skal du visselig dø». Men som kjent lot Adam og Eva seg friste av slangen og spiste av dette treet likevel.

Dypest sett handler dette om at de ikke hadde tillit til Guds gode grenser. Å forbruke det skapte uten innskrenkninger ble viktigere enn å bevare fellesskapet med Skaperen.

For det tredje skjedde forsoningen på et tre. Gud ble menneske og lot seg henge på korset for å sone menneskets synder og gi evig liv til alle som vil ta imot.

Selv om naturen vitner om Guds storhet, kreativitet og makt, kan «den naturlige åpenbaring» ikke fortelle oss om Guds frelse og det evige liv. Da trenger vi «den spesielle åpenbaring» av evangeliet, slik den er gitt oss gjennom Bibelen.

For det fjerde er det kristne håpet knyttet til en forløsning der konsekvensene av syndefallet er fjernet. Og løftet er igjen knyttet til et tre: «Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen».

Trærne er altså ikke Gud. Men de kan fortelle oss mye viktig om Gud.