Det pinsen egentlig handler om

For å få hjelp til å sette pinsen i sin kristne sammenheng er det naturlig å se på hva Jesus selv sa om Den hellige ånd.

Man trenger ikke være aktiv kirkegjenger for å ønske hverandre god jul. Man trenger heller ikke være medlem i et kristent trossamfunn for å finne det naturlig å ønske god påske.

Men hvordan er det med pinsen? Der blir det litt mer komplisert.

Når journalister fra tid til annen spør folk på gaten hvorfor vi feirer pinse, kan svarene variere en god del. Hvem eller hva er egentlig Den hellige ånd? Det er ikke helt lett å svare på.

Fra et kristelig ståsted skiller pinsen seg også fra de øvrige høytidene ved at det finnes en hel kirkefamilie som er særlig knyttet til denne. Det finnes ingen etablerte kirkesamfunn som kaller seg julevenner eller påskevenner, men vi vet godt at det finnes pinsevenner.

Faktisk er den internasjonale pinsebevgelsen en av de største forgreiningene i hele den kristne kirken, og den blir gjerne sett på som den hurtigst voksende.

I Norge er Pinsebevegelsen det største av de protestantiske frikirkelige trossamfunnene, selv om det formelt sett ikke er riktig å snakke om Pinsebevegelsen som ett trossamfunn siden alle menighetene hver for seg utgjør hver sitt trossamfunn.

Pinsevekkelsens historie har mye felles med det som har preget opprettelsen av de lavkirkelige kristne organisasjonene.

De har blitt til i et land med statsreligion og statskirke, men har ønsket å betone det åndelige livet tydeligere og på en annen måte enn Den norske kirke.

Men det å kalle seg pinsevenn er fortsatt ikke uten sosiale kostnader. Det så vi senest et eksempel på i den populære tv-serien «Pørni» på Viasat. Pinsevenner har blitt mistenkeliggjort fra begynnelsen av.

Og selv om bevegelsen som sådan er en veletablert størrelse både i norsk kristenhet og i det norske samfunnet, opplever fortsatt mange både i og utenfor bevegelsen at det å være pinsevenn blir forbundet med en viss undring, for ikke å si mistenkeliggjøring.

Selv når man snakker med pinsepastorer er det ikke gitt at de ser på merkelappen «pinsevenn» som et pluss. Pinsevenner er først og fremst kristne, og selv om de blir kalt pinsevenner er ikke pinsen den viktigste av de kristne høytidene.

Verken i Pinsebevegelsen eller i Det nye testamente er pinsen hovedmålet i seg selv - pinsen hjelper oss til å få øye på Jesus Kristus.

Både nådegaver spesielt og åndsutrustning generelt har til formål å åpenbare Frelseren slik at flere kommer til tro på ham og blir disipler av Jesus Kristus.

Den apostoliske trosbekjennelsen består av tre artikler, en for hver av personene i guddommen. Så kan man innvende at den tredje trosartikkelen egentlig ikke sier så mye om Den hellige ånd.

Vi bekjenner «bare» at vi tror på Den hellige ånd. Så går teksten videre med å omtale en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Men det er likevel en misforståelse å tro at denne artikkelen ikke handler så mye om Den hellige ånd. Tvert imot, faktisk.

For om man skal forstå Åndens gjerning riktig, om man skal forstå pinsen riktig, trenger man den samme grunnleggende tolkningsnøkkelen som vi uten videre benytter når vi feirer jul og påske: Vi tenker og tror at disse høytidene dypest sett handler om Jesus.

Ved jul og påske er dette ganske opplagt, i og med hendelsene vi knytter høytidene til. Når vi feirer pinse er risikoen for forvirring litt større.

For å få hjelp til å sette pinsen i sin kristne sammenheng er det naturlig å se på hva Jesus selv sa om Den hellige ånd. Det finner vi i det som er morgendagens prekentekst i Den norske kirke.

Der leser vi fra Johannesevangeliets 14. kapittel at Gud skulle sende disiplene en «annen talsmann», og at han skulle representere Jesus overfor disiplene slik at de ikke ble som foreldreløse barn. «Jeg lever, og dere skal også leve», sa han.

Kanskje kan man si at det ligger et litt artig paradoks her. For vi kommer ikke unna at pinsebudskapet og troen på Den hellige ånd inviterer oss i den kristne mystikken.

Det skulle man kanskje ikke tro, gitt at både frikirkelige og lavkirkelige sammenhenger har vært mer verbale, for ikke å si kontante, i formidlingen enn mer tradisjonelle kirkelige sammenhenger.

Det er ikke riktig å si at verken lavkirkeligheten eller frikirkeligheten har vært fremmede for mystikk, om man sier det, kjenner man for lite til disse sammenhengene.

Men nettopp i frikirkeligheten er det altså at pinsebudskapet har skapt en kirkefamilie med hundrevis av millioner av medlemmer verden over.

Heller enn å forholde seg til Ånden og pinsen som ulne størrelser det er greit å ha litt avstand til, skulle den naturlige tilnærmingen for alle slags kristne være å ta innover seg den oppfordringen Jesus ga disiplene etter sin oppstandelse fra de døde: «Ta imot Den hellige ånd.» God pinse!