Det israelske flagget i kristen sammenheng

Bibelen åpenbarer klart at Israel for evig er Guds eiendomsfolk. Derfor er flagget som sees i kristne sammenhenger et signal om at kristne er seg bevisst denne utvelgelsen, skriver Tor Bertel Løvgren.

Arven fra Luther er dessverre flekket av antisemittisme, og nå har Den norske kirke anledning til å betale tilbake litt av gjelden ved å vise dette flagget respekt og ære.

Kirkens offisielle representanter har, så langt jeg har kunnet følge med, oftest en anti-israelsk agenda når de går ut i media.

Den franske statsminister Manuel Valls uttalte i februar i år at antisionismen, kampen mot at jødene skal ha sitt eget land, er en av vår tids former for antisemittisme. Et israelsk flagg i kirkerommet forteller at man står sammen om Israel som en genuin jødisk stat.

Man kan ikke sammenligne det israelske flagget med ethvert annet flagg som måtte bli forsøkt plassert i kirkens hus. Jesus sier at frelsen kommer fra jødene. Flagget deres er unikt fordi det symboliserer vår tilknytning til, og respekt for, våre røtter.

Om tydeliggjøring av vår judeo-kristne arv medfører kirkesplitting, må man stille seg spørsmålet om det er nødvendig å foreta et valg. Vil man følge folkemeningen, som jeg tror styrer mye av dagens holdning til Israel blant kristne , eller ikke, og ha pågående dialog omkring «dekningen» av Israels sak innad i kirke og bedehus?

I kirkens historie kommer det stadig opp saker man frykter er splittende. Prosessen omkring likekjønnet ekteskap er et eksempel nå. På tross av at «halve kirken» mener dette er direkte i strid med Guds ord, kjøres debatten likevel videre, og bispekollegiet har kommet fram til at saken ikke er av en slik karakter. Hvordan kan da flagget som vitner om vår trosrøtter være av en slik art at det må tas vekk før en biskop kan tale?

Økende antisemittisme er en skremmende trend i Europa. Burde ikke en slik «enkel» flaggsak være et av bidragene fra Den norske kirke til å demme opp for utviklingen; et signal om at de kristnes lunkenhet til nazistenes såkalte «jødeproblem» i mellomkrigstida aldri skal gjenta seg?

Muslimer gikk i bresjen for å danne en ring rundt synagogen i Oslo. Hadde Den norske kirke noen synlig markering etter drapene i Danmark og Frankrike, noe som vel burde vært naturlig? Beklager i så fall om jeg ikke fikk det med meg.

Jeg synes ikke biskop Halvor Nordhaugs forklaring i «flaggsaken» er overbevisende, og forskrekkes over hans umiddelbare sterke reaksjon på Israels flagg i et bedehus.

Er det slik at norsk kristenhet, især kirkens ledere, ikke tør, eller vil, forholde seg til staten Israel som et profetisk tegn? Etter Guds løfter vil det jødiske folk i den siste tid vende tilbake til sitt land, slå rot der, og så møte sin Messias, Han som også er vår jødiske frelser, Jesus Kristus.

Trodde man at dette er en realitet, og har begynt å oppfylles, ville det vel naturlig gi seg positive utslag når det gjaldt holdninger til landet, på tross av det man måtte være uenig i av politiske beslutninger.

Ellers vil jeg henvise til Alf B. Oftestads meget klare og lærerike innlegg i Dagen 3. juni: «Vitne om Guds åpenbaring».

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.