| Debatt
Det frikirkelige problemet
KIRKEMODELL: Skal vi finne en samlende og konstruktiv vei framover, forutsetter det vilje og evne til å se både sterke og svake sider både ved den folkekirkelige og den frikirkelige modellen, skriver Knut Alfsvåg.
Helene Reite Uglem
Den norske kirke har en vanskelig oppgave. Den skal være folkekirke i et folk som ikke lenger frykter Bibelens Gud. Ledelsen i Den norske kirke løser problemet ved hjelp av kompromisser. Mange – og jeg hører til dem – vil si at disse kompromissene er så store at de går på bekostning av identiteten i det budskap om Guds krav og Guds nåde kirken er satt til å formidle.
De som ser det slik, står overfor et strategisk veivalg. Skal de prøve å fastholde genuin kristentro i rammen av Den norske kirke, eller skal de bryte ut og danne frikirker? I et intervju i Dagen (25.1.) hevder jeg at begge løsninger har sine problemer. Jeg peker blant annet på at en ikke nødvendigvis løser teologiske problemer ved å danne nye kirkeorganisasjoner.
En viktig grunn til det er at frikirkemodellen er basert på et moderne ideal om den individuelle frihet. Ideologisk og sosiologisk er dette en parallell til forfallet i Den norske kirke mer enn et konsekvent alternativ. Det gjør at betydningen av kirkens enhet og katolisitet lett blir underkommunisert både i den frikirkelige konteksten og blant den norske kirkes biskoper.
