Derfor trenger vi bibeltroskap

Det har blitt sagt mange ganger at den teologiske debatten om samlivsetikk handler om bibelsyn. Og det er ikke uten grunn.

Med årets Pride-sesong ser det ut for at trykket i spørsmål om kjønn og samliv er sterkere enn noen gang før i nyere tid.

Det er mange andre spørsmål som også fortjener oppmerksomhet, og for noen blir denne tematikken etter hvert forbundet med intenst debattrøtthet.

Samtidig er det ikke til å komme fra at spørsmålene er viktige, fordi både kjønn og samliv er grunnleggende bestanddeler i den menneskelige tilværelsen. Derfor er det ikke rart at dette blir debattert.

Det er heller ikke rart at den kristne kirke har noe å melde i sakens anledning, noe som ofte vil skille seg fra de rådende trender i samfunnet. Slik har det vært gjennom den kristne kirkes historie.

Den samme historien inneholder mange eksempler på maktmisbruk, på fortellinger om mennesker som har brukt sin autoritet til å undertrykke andre og til å innsette seg selv som dommer. Derfor er det ikke sånn at historien skal omfavnes reservasjonsløst.

Men fra et kristent perspektiv er det likevel nødvendig å stadig spørre: Hva sier Guds ord?

Det har blitt sagt mange ganger at den teologiske debatten om samlivsetikk handler om bibelsyn. Og det er ikke uten grunn.

For man kan ikke legge de konkrete skriftstedene som handler om ekteskapet til grunn for å hjemle likekjønnet samliv. Da må man enten avvise disse versene, eller basere seg på mer generelle tolkningsnøkler som man mener peker i en annen retning.

Men dette er slett ikke det eneste området hvor begreper som bibeltroskap eller bibelsyn kommer til anvendelse. Og hver den som vil påpeke det man ser på som synd eller vranglære i andres liv, bør først vende blikket mot seg selv og sitt eget iboende gudsopprør.

Da Mesteren vandret på jorden, kalte han disiplene til å gi avkall på sitt eget og følge ham. Dette kallet har det aldri vært smertefritt å ta imot. Verken i antikkens Israel eller i Dagens Norge.

Et av menneskets dypeste ønsker handler om å være herre i eget liv. Men allerede i Bibelens første bok finner vi et av de mest universelle spørsmålene vi kjenner til: Har Gud virkelig sagt?

Noen ganger gjør vi urett med åpne øyne, fordi vi vil det. Andre ganger gjør vi urett mens vi tror vi gjør rett.

Et begrep som bibeltroskap kan brukes til å underbygge eller rettferdiggjøre mange slags oppfatninger. Og det er ikke slik at et gitt standpunkt blir bibeltro automatisk bare fordi noen sier at det er det.

Derfor er det nødvendig å møte Bibelen med ærbødighet og ærefrykt. Det er også nødvendig å erkjenne at vår egen forståelse er begrenset.

I mandagens daglige bibelord fra Bibelselskapet kunne vi lese tankevekkende ord fra profeten Jeremia: «Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv.»

Men vi ville gjøre teksten urett om vi ikke også siterte det som kommer etterpå: «Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.»»

I denne spenningen lever vi alle livene våre. Noen ganger gjør vi urett med åpne øyne, fordi vi vil det. Andre ganger gjør vi urett mens vi tror vi gjør rett.

For den som vil følge Jesus, er dette perspektivet det overordnede - altså at man er en etterfølger. Det gir ikke rom for hovmot eller overmot, for vi vet at ingen av oss er fullkomne.

Men også om samtiden ikke vil forstå, må lydigheten mot Kristus være det primære både når vi skal snakke om samlivsetikk, når vi snakker om forvalteransvaret eller når vi snakker om materialisme.