BEFRIDD: Brudd på trosfriheten rammer ofte kvinner annerledes enn menn. Bildet viser nigerianske jenter som har fått friheten tilbake etter å ha vært kidnappet av væpnede bander. Foto: AP / NTB

Derfor må det snakkes mer om kvinners trosfrihet

Retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet er en av de grunnleggende menneskerettighetene, men for milliarder er ikke denne rettigheten en selvfølge.

Mer enn 80 prosent av verdens befolkning bor i områder der muligheten til fritt å velge, utøve og endre tro er begrenset.

Og selv om trosfriheten som menneskerett gjelder alle, uansett etnisitet, status eller kjønn, rammer brudd på denne menneskerettigheten kvinner og menn ulikt.

Forfølgelsen sikter gjerne mot de punktene der den gjør mest skade. Slik rammes for eksempel menn gjerne i rollene som forsørgere og religiøse ledere, mens forfølgelsen av kvinner oftere rammer deres seksualitet.

Det var dette som skjedde da yazidikvinner ble kidnappet og gjort til sex-slaver i Irak i 2014, mens mennene ble skutt og guttene indoktrinert til barnesoldater.

Det er dette som skjer når kristne kvinner er blitt kidnappet og tvangsgiftet i land som Pakistan og Nigeria, eller dratt gjennom gatene og voldtatt som i Den sentralafrikanske republikk. Og det er dette som skjer når muslimske kvinner fra uighurfolket blir tvangssterilisert i Kina i dag.

Undertrykkelsen av kvinners tro kan dessuten være vanskeligere å oppdage, der de har en mer tilbaketrukket rolle enn mennene. Det kan handle om tvangsekteskap, utstøtelse, isolasjon, omskjæring eller æresdrap. Desto større grunn er det til å snakke høyt om det som skjer.

Denne uken lanserte Stefanusalliansen nye undervisningsressurser om kvinners trosfrihet, i form av et hefte og et nettbasert kurs. Materialet er utarbeidet i samarbeid med noen av verdens fremste eksperter på området.

Til stede på lanseringen var blant andre Nariman Hame fra Universitetet i Oslo. Hame, som selv er yazidi, viste hvordan marerittet fortsetter for yazidikvinnene som ble bortført av IS.

Etter å ha fått friheten til bake, står mange av disse kvinnene i fare for å bli traumatisert på nytt, fordi de må velge mellom barna sine og gjenforening med familien. Dette skyldes både at yazidienes ledere ikke aksepterer barna som er unnfanget under voldtekt av IS-krigere, og at irakisk familielov definerer barna som muslimer, fordi de har muslimsk far.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I en rekke muslimske land får familielovgivningen store konsekvenser for kvinners trosfrihet når det gjelder foreldrerett til barn, men også for arv, ekteskap, bevegelsesfrihet og muligheten for å skifte tro.

Det burde være en prioritert oppgave for både feminister og forkjempere for trosfrihet å gå til kamp mot undertrykkelsen som ligger i disse familielovene.

Helene Fisher, Åpne Dørers ekspert på kvinners trosfrihet, er en av bidragsyterne til Stefanusalliansens nye hefte. Under lanseringen snakket hun om viktigheten av å samarbeide med religiøse ledere. Hun brukte Den sentralafrikanske republikk som eksempel. Der så hun at lokale kirkeledere gjennom sin respons på overgrepene, bidro til å gjøre livet enda tyngre for kvinnene.

I en kultur der ære og seksuell renhet ble høyt verdsatt, reagerte kristne lokalsamfunn med å utstøte ofrene. Kvinnene ble vist bort, fordi de var blitt voldtatt av fienden og dermed ble sett på som urene. Barna som ble unnfanget under voldtektene, ble kalt seleka-babyer. Også de var uønsket.

Gjennom samtaler med lokale ledere, var Fisher en av dem som prøvde å finne nøkler som kunne hjelpe lederne til å tenke annerledes.

Det viste seg at én ting var viktigere enn familiens ære i denne kulturen, nemlig å ære Gud og være en Jesu etterfølger. Og hva sier Bibelen om Jesu møte med utstøtte kvinner? Jo, at han møtte dem med nåde og gjenopprettelse. Skulle ikke pastorer i Den sentralafrikanske republikk da kunne gjøre det samme?

De erkjente at kvinnene var uskyldige ofre i konflikten, og de så også at utstøtelsen ikke bare rammet kvinnene, men hele samfunnet som på denne måten mistet døtre, søstre og mødre. Slik bidro utstøtelsen faktisk til å gjøre fiendens angrep enda mer effektivt.

Tradisjonelt har kvinnebevegelsen gjerne sett på religion som en del av problemet, fordi de de opplevde at kvinner ble undertrykket i religionens navn. Og visst finnes det nok av eksempler på at dette har vært tilfelle.

Tro er ikke en trussel mot kvinnekampen. Det er mer en muskel, en kraft som kan brukes for at kvinner over hele kloden kan få bedre liv.

Like fullt har kvinnebevegelsen og forkjempere for kvinners trosfrihet alt å vinne på å samarbeide. Det er ikke slik, som en del later til å tro, at trosfrihet gir religiøse ledere grønt lys til å undertrykke kvinner under påskudd av religiøse tradisjoner.

Trosfrihet er ikke en beskyttelse av religioner. Den beskytter individets rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og pålegger stater å sikre denne rettigheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For milliarder av verdens kvinner er troen en viktig del av livet. Troen gir håp. Den gir mening og tilhørighet. Når kvinners trosfrihet krenkes, ser en ofte at konsekvensene blir store, både for kvinnene selv og for samfunnet de tilhører.

Tro er ikke en trussel mot kvinnekampen. Det er mer en muskel, en kraft som kan brukes for at kvinner over hele kloden kan få bedre liv.