«Dere er mitt folk»

Nesten før han var kommet i gang, måtte han kjempe med klumpen i halsen da han så utover forsamlingen og sa at «dere er mitt folk». Det var ikke noen lettvint uttalelse. Den kom fra hjertet. Det var et sterkt vitnesbyrd om tilhørighet og identifikasjon.

UnderIndremisjonsforbundets generalforsamling utenfor Ålesund i juli, var et av høydepunktene Arne Nordbøs underholdningsinnslag den ene kvelden. Nordbø klarer å tulle med bedehusfolket og deres tradisjoner uten å bli ufin. Dermed kan han skape munter gjenkjennelse, og han eide forsamlingen fra første stund.

Samtidig ligger det gjerne dypt alvor bak god humor, og det gjorde det her også. Nordbø påpekte hvordan ulike musikkinstrumenter og sjangere i perioder har blitt avskrevet som syndig, og konkluderte ironisk med at «selvsagt bor ikke djevelen i trekkspillet, det høres bare slik ut.»

Det kan være risikabelt å gjengi enkeltelementer slik jeg nå har gjort. Noe av det Nordbø lyktes med, var å formidle kjærlighet til kulturen, samtidig som han evnet å påpeke særtrekk som man kan dra på smilebåndet av.

I seg selv er selvsagt ikke spørsmål om trekkspillets egenskaper av de største innen teologien. Det er egentlig heller ikke holdninger til kino og teater, som blant andreOle Hallesby like etter krigen anbefalte kristne å holde seg helt unna. Men det er grunn til å tenke gjennom hvilke holdninger man formidler.

«Etter kvart som samfunn og kulturliv utvikla seg i breidde og mangfald, heldt bedehusfolket krampaktig fast ved eit normverk som med tidamåtte tape legitimitet. Først mot slutten av 1900-talet, da vekkingskristendommen for lengst hadde mista taket på ungdommen, gav kristenfolket slepp på dei strengaste normene retta mot «verdslege» livsuttrykk. Så kor moderne var det kristelege lekfolket?»

Dette ransakende spørsmålet stiller historieprofessor Bjørg Seland vedUniversitetet i Agder i den svært interessante boken «Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet». Boken er til dels smertelig lesning. Men det finnes også mange lyspunkter. Og meningene vil være delte når det gjelder hvorvidt modernisering uten videre er av det gode. Det noen vil kalle modernisering, vil andre for eksempel kalle sekularisering.

Ikke minst for bedehusbevegelsen blir en grunnleggende utfordring stadig mer synlig: En bevegelse som i sin opprinnelse var radikal, har blitt konservativ. Det betyr selvsagt ikke at den var uten konservatisme før eller at den er uten radikalitet nå.

Men det har gått så lang tid siden den ble etablert at samfunnet har gjennomgått store forandringer. Da kommer heller ikke bedehusbevegelsen unna krav om omstilling. Og da blir spørsmålet hvilke standpunkter som utgjør selve trosgrunnlaget, og hvilke som er mer kulturelt betinget.

Når bibeltroskap er det overordnede idealet, blir det naturligvis krevende dersom den argumentasjonen man brukte i går står i motsetning til den man bruker i dag, mens man hele veien har påberopt seg bibeltroskap. Eller med en spissformulering: Hvis det som var synd i går ikke er synd i dag, hva er da synd i morgen?

Ikke desto mindre: Under et av generalforsamlingens kveldsmøter skulleGunnar Ferstad innlede. Den tidligere forsamlingslederen iBergens Indremisjon er nå rektor vedImFsbibelskole på Bildøy. Som sunnmøring var han på hjemmebane på mer enn én måte påBorgund folkehøgskole, hvor generalforsamlingen fant sted.

Nesten før han var kommet i gang, måtte han kjempe med klumpen i halsen da han så utover forsamlingen og sa at «dere er mitt folk». Det var ikke noen lettvint uttalelse. Den kom fra hjertet. Det var ikke noe forsøk på å late som om indremisjonsfolket befinner seg i noen objektiv særstilling eller har kommet lenger enn andre på veien mot fullkommenhet. Men det var et sterkt vitnesbyrd om tilhørighet og identifikasjon.

På pressebenken bakerst i lokalet tenkte jeg med meg selv at dette er mitt folk også. Og klumpen i halsen var ikke helt borte hos meg heller. Alle mine fire besteforeldre var aktive i det som nå heter Indremisjonsforbundet. Selv om jeg selv har tilhørt frikirkeligheten gjennom mesteparten av livet mitt, har den opplevde tilhørigheten til indremisjonen vokst med årene.

Man trenger ikke være noen stor analytiker for å kunne peke på utfordringer i bedehusland, eller i kristenheten for øvrig. Alle som satt i salen på Borgund kunne nok sagt at de så gjerne skulle ha vært mange flere. Det er ganske åpenbart at om ikke noe uforutsett skjer, vil det med årene bli stadig vanskeligere å opprettholde mange av de strukturene som har vært bærende gjennom generasjoner.

Men vi må ikke la oss fange av en tanke om at den utviklingen vi ser i dag nødvendigvis vil fortsette i samme retning i uoverskuelig fremtid. En av de få lærdommene vi med en viss sikkerhet kan ta med oss fra historien, er at ting ofte ikke går slik vi hadde trodd.

Og kallet lever. Mennesker må få bli kjent med Jesus. Evangeliet må bli forkynt. Ingen ting kan være viktigere. Kallet må holdes levende i oss, slik at ikke vi selv glemmer Gud, og slik at vi dermed kan vitne om den Frelseren vi har fått bli kjent med. Her er bedehuset på sitt beste.

Også fordi erkjennelsen av syndenes tilgivelse, av Guds nåde, fører til praktisk handling. Hvis vi anerkjenner at alle mennesker er skapt av Gud og elsket av Ham, kan vi ikke overse deres daglige behov. Slik kan evangeliet også være en avgjørende drivkraft i sosialt arbeid. Fordi det i siste instans er arbeid på Guds vegne.

Sannsynligvis vil den kristne kirke alltid befinne seg i et spenningsfylt forhold til moderniteten. Sannsynligvis gjør man i en del kristne sammenhenger klokt i å dempe språkbruken noe når det gjelder å karakterisere standpunktene til dem man i dag er uenige med.

Men nettopp i møte med moderniteten er kirkens budskap om Jesus Kristus, om Guds nåde og syndenes tilgivelse minst like aktuelt som før. Også modernitet er en omskiftelig størrelse. Da er det godt å kunne bygge livet på evangeliet. Det holder.