Den vi setter vår lit til

Som kristne er vi kalt til å være troens og håpets folk, ikke fryktens folk.

Dagen før valget iUSA kunne vi her iDagen lese hva 43 norske kristenledere ville stemt, dersom hadde hatt stemmerett i USA. Synspunktene deres var interessante på flere måter. Det mest påfallende, men ikke spesielt overraskende, var hvor få som ville ha stemt påTrump.

Blant amerikanske evangeliske kristne som i teologisk profil ligner mange av disse lederne, er stemmegivningen nærmest motsatt. Men selve synet på statens rolle er svært forskjellig iNorge og i USA. Derfor ville disse forskjellene ikke sett helt annerledes ut dersom de to partiene hadde valgt mindre polariserende kandidater.

LES:Når kristne ledere jubler for Trump

Ett interessant utviklingstrekk synes likevel å være at de typiske livssynssakene, særlig abort, ser ut til å bli tillagt noe mindre vekt. I hvert fall hos norske kristenledere. Delvis kan dette skyldes at ikke alle har tatt innover seg det dype alvoret som ligger i den nåværende abortpraksisen.

Delvis skyldes det nok også at yngre kristenledere ikke forventer at det rådende politiske systemet vil kunne endre det som grunnleggende handler om holdninger, om menneskesyn. Derfor er de mer opptatt av saker hvor det er lettere å se for seg at man kan vinne politisk gjennomslag.

Så får man arbeide på andre arenaer, for eksempel i og gjennom menighetene, for å påvirke samfunnets holdninger til menneskeverdet. De som tror at Donald Trump kommer til å sørge for noen vesentlig endring i den amerikanske abortlovgivningen, kommer uansett ganske sikkert til å bli skuffet. Men særlig gjennom valg av høyesterettsdommere vil han kunne bidra til en annen utvikling enn denHillary Clinton ville stått for.

Noe av det som fra et kristent ståsted likevel er mest interessant, er hvordan kristne velgere ser på Guds rolle i valget. Hos en del i det karismatiske kristne høyre er Donald Trump et bønnesvar. Enkelte har til og med snakket om at Gud reiser ham opp slik han reiste opp perserkongen Kyros, som ga jødene tillatelse til å vende tilbake tilJerusalem (Jes 45). Her kan det nok være behov for en mer nøktern omgang med bibeltekster.

UnderNorges Kristne Råds frokostmøte iOslo på tirsdag sa pinsepastorEinar Nymoen noe som vi godt kan overføre til mange andre saksområder: «Når sulten øker, blir en mindre kresen.» I møte med tiltakende sekularisering og vanskeligere kår for kristen tro, er det økt fare for at kristne kan glemme hvem vår Gud er.

Som kristne er vi kalt til å være troens og håpets folk, ikke fryktens folk. Bibel- og kirkehistorien er rik på eksempler hvor både israelsfolket og senere kirken har stått overfor vanskelige eller tilsynelatende umulige situasjoner.

Men ikke minst da kan vi stole på Gud. Hos profeten Jesaja leser vi i kapittel 35: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! (...) Selv kommer han og frelser dere.»

LES OGSÅ:Får så ørene flagrer for støtte til Trump

Slik israelsfolket gjerne ville ha en jordisk konge for å bli som de andre folkene, kan det være fristende for oss å ville sette vår lit til ytre tegn og symboler, eller til mennesker. Men det ligger et dypt alvor - og en dyp glede - til grunn for det som fortsatt står på amerikanske dollarsedler, og på veggen i begge kamre i den amerikanske kongressen: «Vi stoler på Gud».

Dette kan bli et munnhell, eller en overfladisk uttalelse. Men det kan også være en ydmyk tillitserklæring. I erkjennelsen av at det finnes krefter den enkelte av oss ikke rår over, og at folkeflertall har tatt feil før.