Den umulige balansen

Jesus var ikke en balanse, han var et paradoks.

I fjor endret vi i Filadelfiakirken vår medlemsskapsordning slik at også mennesker som ikke er troende døpt får bli medlemmer i kirken vår.

En vakker sommermorgen like etter hadde jeg gleden av å forrette dåp i et vann like ved der jeg bor (på grunn av smittebestemmelser har vi ikke hatt lov til å døpe i kirkelokalet vårt).

Det var en sterk opplevelse å høre vitnesbyrdet til henne som lot seg døpe, og jeg gikk oppstemt og takknemlig hjem etterpå.

Dessverre tok jeg frem telefonen mens jeg gikk og der fikk lese «hilsener» fra mennesker som ønsket meg senket på havets bunn med en kvernstein rundt halsen, på grunn av Filadelfiakirkens nye medlemsskapsordning.

Den opplevelsen fikk meg til å tenke; hvilken frukt bærer livet vårt? Og så måtte jeg smile og tenke på Johannes.

For Johannes var ung da han begynte å følge Jesus, og det var mye han ikke forstod. Han var også nidkjær mot dem som ikke tenkte likt som ham.

Jesus var ikke en balanse, han var et paradoks. Full av nåde og full av sannhet, samtidig.

En gang spurte han Jesus: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» (Lukas 9:54). Og Jesus måtte snakke strengt til han: «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han.

«For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» (Lukas 9:55).

Og så fikk Johannes, med tiden, se og formes av hvordan Jesus møtte mennesker. Han så at Jesus på ingen måte var en dott som alltid bare var enig med siste taler og trend, langt ifra.

Johannes fikk se Jesus utfordre og være streng, særlig mot religiøse ledere med mye makt og harde hjerter. Og han fikk også se Jesus vise uendelig mildhet og godhet mot de som var små.

Og til slutt fant Johannes en måte å beskrive denne siden ved Jesus, han sa at Jesus var «full av nåde og sannhet» (Johannes 1:14). Vi mennesker får sjelden til akkurat det, for vi prøver å finne en balanse.

Sånn passe mye nåde, men ikke for mye, så folk blir helt sløve. Og sånn passe mye sannhet, men ikke for mye, så folk blir skremt eller gir opp.

Men Jesus var ikke en balanse, han var et paradoks. Full av nåde og full av sannhet, samtidig.

Som med stort sett alle andre ting i livet, er det lettere å vurdere andre enn meg selv. Jeg synes «sinnakristne» som vil ha meg på havets bunn lukter lite nåde og godhet.

Og jeg synes at kristne som aldri utfordrer min egoisme og selvopptatthet overser Jesu mange ord om at jeg trenger å omvende meg, legge ned mitt eget og følge han.

Men hva med meg selv da, tror jeg at jeg har balansen? I så fall har jeg den ikke.

For dette er jo altså ikke egentlig en balanse, men et paradoks. Og det er umulig. Men jeg vil strekke meg mot det.

Strekke meg mot å være full av nåde, mot andre og mot meg selv. Og full av sannhet, mot andre og mot meg selv.

Måtte vi alle få vokse opp til å ligne mer på Jesus Kristus vår Herre og frelser.