«Den som spotter profeten, må drepes»

Dessverre er det lange tradisjoner i islamsk historie for å drepe de som håner eller spotter profeten Mohammad. Da holder det ikke å avskrive terroristene i Paris som ikke-muslimer. De siste dagene etter det grufulle terrorangrepet i Paris har flere stått i kø med et budskap om at angriperne ikke egentlig er muslimer.

«De skjuler seg bak en veldig religiøs fasade, men de har ikke forstått essensen i islam», sa for eksempel Usman Rana på Debatten i NRK torsdag. «Dette har ingenting med islam å gjøre. Dette er misbruk av religion», uttalte Børge Brende til NRK Dagsnytt 8. juni. «Terrorister har ingen tro», skrev TV 2s reporter Kadafi Zaman i et blogginnlegg.

Slike utsagn har blitt vanlige. Tidligere har for eksempel også den britiske statsministeren David Cameron sagt det samme om halshuggerne fra Islamsk stat.

Problemet er at dette er en grov forenkling, som i verste fall kan bidra til å skygge for et nødvendig oppgjør med svært problematiske og dypt nedgravde trekk i den islamske tradisjonen. År 630 e.kr., år 8 i den muslimske tidsregningen, inntar Mohammads styrker det som skal bli muslimenes helligste by, Mekka. Han beordrer at ingen i byen skal dreps, unntatt fire menn og to kvinner. Navnene leses opp. En av mennene kalles frem. Hans forbrytelse var at han hadde kritisert islams profet. Tre ganger sverger han sin troskap til Mohammad. Fra nå av skal han være lydig. Tre ganger avviser profeten hans troskapsløfte. Til slutt rekker profeten ham likevel hånden, tilsynelatende som et tegn på storsinnethet. Men så snur han seg mot sine tilhengere.

«Var det ingen som var kvikk blant dere og kunne reise dere opp og drepe ham da dere så at jeg nektet å rekke ham min hånd?». Sitatet brukes av islamister for å rettferdiggjøre at muslimer ikke trenger noen domsavsigelse eller noen forhåndsgodkjennelse for å drepe den som spotter profeten Mohammad.

To andre fortellinger fra profeten Mohammads liv trekkes også frem. En historie er om en jødisk kvinne som pleide å snakke stygt om Mohammad. En mann kvalte henne til døde. Etter å ha fått fremlagt historien, uttalte Mohamamed at det ikke skulle utbetales blodpenger, slik skikken var på den arabiske halvøya hvis noen ble drept. Altså var mannen i sin fulle rett til å drepe henne.

En annen historie er om en mann som knivstakk og drepte en elskerinne som hadde sagt stygge ting om Allahs profet. Mohammad samlet sine følgesvenner og kalte frem mannen som hadde drept henne. Han fortalte om hva som hadde skjedd. «La dere være vitne til dette, ingen blodpenger skal utbetales», svarte Mohammad.

La oss spole litt frem i tid, til år 1306, år 706 i den islamske tidsregningen. En syrisk mann med navnet Ibn Taymiyyah sitter i en mørk celle i citadellet i Kairo, som ligger på en forhøyning over sentrum av byen. Her ligger moskeene tett, og trolig kunne han høre bønneropene inne på cellen. Taymiyyah hadde blitt kastet bak lås og slå på grunn av en konflikt med andre islamske lærde. På cellen har han heldigvis tilgang på penn og papir.

Han setter seg ned og skriver en bok, helt etter egen hukommelse. Andre bøker eller et bibliotek har han ikke tilgang på. Boken fikk tittelen «Det trukne sverd mot den som fornærmer profeten».

Bakgrunnen for boktittelen var at Taymiyyah hadde hørt en kristen egypter som hadde fornærmet profeten Mohammad.

I boken gjengir Taymiyyah til rundt 250 utsagn fra Profeten Mohammad som alle gjengis for å styrke følgende argument: Den som håner profeten må drepes.

«Å fornærme profeten (fred være med ham) er en av de verste forbudte handlinger man kan gjøre, det er en vantro handling og et frafall fra islam. Dette er noe de lærde er enige om, uansett om man gjør det på alvor eller som en spøk. Den som gjør dette må bli henrettet, uansett om han angrer eller ikke og uansett om han er en muslim eller en vantro. Hvis han oppriktig og på alvor angrer på det han har gjort, vil hans botsgjerning hjelpe ham på oppstandelsens dag. Da vil Allah tilgi ham.»

Dessverre er ikke disse historiene noe glemt kapittel i islamsk historie. De gjengis blant annet på den innflytelsesrike nettsiden Islamqa, som viderebringer spørsmål om islam og svar fra islamske lærde. Nettsiden brukes mye av såkalte salafister, bokstavtro muslimer som ønsker å vende tilbake til det de anser som den opprinnelige og sanne islam. Nettsiden ble laget av den kjente saudi-arabiske islameksperten Mohammad al-Munajid, som omtales som en sentral autoritet blant bokstavtro muslimer.

På denne nettsiden hylles arbeidet til Ibn Taymiyyah, som altså mente at alle de som spotter profeten Mohammad må dø. Boken han skrev bak fengselsmurene i Kairo trekkes frem som særlig nyttig og viktig for muslimene å lese.

Alle muslimer tolker selvsagt ikke Koranen og beretningene fra Profeten Mohammad slik. Mange vil også velge å trekke frem andre historier, der Mohammad viste nåde og tilga de som hadde kritisert ham.

Men det faktum at det eksisterer forskjellige tolkninger og meninger om dette løser ikke problemet. Det er en lang og mørk tradisjon i islamsk historie for drap og forfølgelse av såkalte blasfemikere. Et oppgjør med denne tradisjonen er helt nødvendig. Gjerningsmennene som massakrerte redaksjonsmeldemmene i Charlie Hebdo gikk til angrep fordi de var overbevist om at de gjennomførte den straffen for gudsbespottere som Allah foreskriver i Koranen.

Terrorister opererer ikke i et vakuum. De handlet på denne måten fordi de visste at selv om mange muslimer ville ta avstand fra dem, ville de også få støtte. Og selv om mange muslimer tar avstand fra selve handlingen, vil ikke alle disse være like krystallklare om de blir spurt om hva straffen for å håne eller spotte profeten Mohammad skal være i en islamsk stat med islamske lover. Det er nødvendig med bredt oppgjør med denne mørke tradisjonen fra islamsk historie. Da holder det ikke med erklæringer om at de som sto bak ikke var muslimer.