Den skammelige, politiske behandlingen av jøder gjennom tidene.

Jakov Adler er en berømt 83 år gammel israelsk militærlege, som eldre mennesker i Finnmark ennå husker fra krigens dager fordi hans far, som også var lege, gjorde en stor medisinsk innsats for den nordnorske befolkningen under krigen.

Adler har blitt en svært samfunnsengasjert person siden han forlot Finnmark i 1945 og slo seg ned i Israel. Etterhvert har han fått gjennomtenkte synspunkter på mange samfunnsområder, aller mest på dagens situasjon i Midtøsten og forholdet til den palestinske minoriteten i Israel.

Hermon forlag utga i 2015 en bok om Jakov Adler: «Flukten fra nazistene - til Israel gjennom Norge og Sverige». Hans politisk ukorrekte uttalelse til slutt i boka vil sikkert virke provoserende på mange:

«Fullstendig sammenbrudd for De palestinske myndighetene og av Hamas’ styre er det som må til».

Han peker på situasjonen i sluttfasen av andre verdenskrig, og hevder at det var først da Tyskland og deres ledere var helt beseiret og knust, at de ga opp - og gikk med på fred. Et demokratisk Tyskland har senere oppstått.

En betingelsesløs tysk kapitulasjon var de alliertes målsetting under 2. verdenskrig, som unisont ble akseptert av alle land utenfor nazi-Tysklands grenser.

I dag pågår en kamp mot en liknende ideologi som truer hele verden. Antisemittismen manifesterer seg mange steder like tydelig nå som i Tyskland før 1945. En global motstand mot denne og antisionismen som rammer Israel så brutalt, er ikke særlig merkbar, unntatt i de vestlige demokratier.

Israels ledere på den politiske høyresiden blir ofte kritisert i internasjonale fora for at de bruker for sterke maktmidler mot sine fiender, som drives av en liknende isme som verden overvant i 1945.

Jakov Adler oppfordrer oss derfor i boka si til å se det politiske problemet fra en politisk ukorrekt side, og jeg skal peke på hva han og stadig flere israelere mener må til, nå så vel som det måtte under krigen, for å overvinne de destruktive kreftene i konflikten:

Israelske ledere må vise null toleranse overfor antisemittismen og antisionismen, enten det gjelder å få slutt på terroren, eller for å utvise voldelige palestinere fra landområdet som Folkeforbundet tiltenkte jødene i 1920.

Det finnes ingen uskyldige i Israel eller på «de okkuperte områder». Den stille palestinske majoritet er medsammensvorne ved ikke å ta til motmæle mot terror og vold.

Flere israelske regjeringer og den politiske venstresiden har siden 1993 latt seg lure av arabernes/palestinernes ofte uttalte ønske om fred. Arabisk/palestinsk adferd og handlinger viser i klartekst at de ikke ønsker fred.

Når de lærer sine barn å begå terror og vold hjemme i bakgårdene eller på sommerleirer, og i tillegg gir dem ære og berømmelse når de har lykkes med sine oppdrag som selvmordsbombere eller knivstikkere, da har det ingen hensikt lenger å snakke med palestinske ledere. Mener Jakov Adler.

Den dagen Israels regjering, med Benjamin Netanyahu, Naftali Bennett eller en annen i førersetet (blir avgjort etter valget i 2017), beslutter å akseptere virkeligheten som den er, at det aldri kan bli opprettet enda en arabisk stat nr 23 eller palestinsk stat nr. 2 kan verden kanskje få fred og ro i Midtøsten, slik Europa fikk det i 1945. Det arabisk palestinske folk er nemlig ikke ute etter å skape fred, bare etter Israels utslettelse. Det tror en majoritet av israelere, i følge meningsmålingene.

Virkeligheten fortoner seg annerledes for dages israelere enn for oss som er tilskuere her oppe i nord: Så lenge det fins arabere som bor i et utvidet Eretz Israel, vil terror og vold fortsette. Det ligger i palestinernes kultur, noen sier i deres blod: Hvis israelerne ser seg omkring i verden, legger de merke til hvordan terror og vold blir oppmuntret i araberlandene og i muslimske strøk i Europa, ja, faktisk over alt på kloden. De dreper hverandre - og sivile i tusentall. Israelerne tror ikke verden vil våkne opp til den harde virkelighet, at terror og vold må bli eliminert som en kreftsvulst, koste hva det koste vil. Israel er derfor dømt til å greie å gjøre denne jobben alene.

Når palestinske muslimer lærer sine barn fra de er små til å begå terrorhandlinger og vold, så fins det intet alternativ til eliminering av de som hisser opp massene til å begå ugjerninger. Palestinerne har allerede en stat, Jordan, der 80% av befolkningen er arabiske palestinere. Territoriet til denne staten var egentlig tiltenkt jødene i følge San Remo avtalen fra 1920, som oppmuntret til tett jødisk bosetning i hele det britiske mandatområdet, som inkluderte dagens Jordan. Jødene ble grovt sviktet av stormaktene og Folkeforbundet i 1920-årene når det gjaldt Palestina.

Over en million jødiske familier ble dessuten sviktet av FN og stormakene da de tomhendte ble jaget ut av de arabiske landene i Midtøsten og Nord -Afrika etter Frihetskrigen i 1948. Erstatningsspørsmål har FN aldri vært villig til å ta opp, i motsetning til erstatning for de palestinske flyktningene fra 1949 og deres barnebarns barn i 4.ledd. De vestlige demokratier burde manne seg opp og gjøre godt igjen de tap, skader og ulykker de har påført jødene i de siste hundreårene, og israelerne siden 1948.