MAKT: En kristen kirke som opplever å ha makt, kan stå i fare for å greie seg godt uten Gud, skriver Dagen på lederplass. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Den risikable defensiven

Kristne som først og fremst fester blikket på piler som peker nedover, kan bli blinde for muligheter som byr seg i vår tid.

– I de fleste sakskomplekser er vi i dag enige med flertallet i samfunnet, sier nyvalgt lederi Human-Etisk Forbund, Christian Lomsdalen. Han er gjest i den nyeste utgaven av Dagen-podkasten Tore og Tarjei.

Etter rundt 65 år har Human-Etisk Forbund oppnådd mye i sin kamp for et Norge som er mindre preget av kristendom. Det gjelder særlig i offentlige institusjoner. Men selv om HEF utvilsomt har vært en viktig drivkraft i denne utviklingen, bør organisasjonen ikke få hele skylden eller æren, alt etter som man ser det. Bildet er mye det samme i mange vestlige land.

Selv i USA, som lenge har vært det religiøse unntaket i det sekulære Vesten, er det flere trender som gir grunn til bekymring. Flere tusen kirker ligger an til å måtte stenge de kommende årene, påpekte samfunnsforsker og pastor Ryan Burge i en artikkel for religionunplugged.com nylig.

De yngste medlemsgruppene tilhører de mindre religiøse gruppene i USA. Gjennomsnittsalderen ligger på 44 år for mormonerne, 39 år for hinduer og 32 år blant muslimer, ifølge Burge.

Flere grå hår er et kjent syn også i menigheter og forsamlinger i Norge. Heldigvis er alle mennesker ifølge kristen tro like viktige og verdifulle. Slik sett er det like betydningsfullt å samle tilårskomne som nyfødte. Men det ligger i sakens natur at et fellesskap med høy gjennomsnittsalder, i utgangspunktet ikke har de beste utsiktene til å holde det gående på lang sikt.

Ingen av oss er uberørt av omstendighetene. Den som opplever å være med i et fellesskap med stor oppslutning og påvirkningskraft, har lettere for å tenke offensivt enn den som ser at flokken minker og eldes. Det er lett å bli usikker på om man har så mye å fare med, og om tiden er over for det man har arbeidet for.

Da er det to spørsmål som kan være særlig viktige å stille. For det første er det grunn til å spørre hvem eller hva man dypest sett stoler på. Er det Gud, eller er det antallet mennesker som er aktive kristne? For det andre er det grunn til å reflektere over om alt nødvendigvis var bedre før, sett fra et troende kristent perspektiv.

En kristen kirke som opplever å ha makt, kan stå i fare for å greie seg godt uten Gud. Man kan virke sterk både i egnes og andres øyne. For kristne er det neppe særlig konstruktivt, og heller ikke uten videre rettferdig, å gi en organisasjon som Human-Etisk Forbund skylden for avkristningen. På noen områder er det grunn til selvransakelse over sammenblandingen av tro og makt som har preget vårt land. Den førte i sin tid til at jøder ble nektet adgang til riket og at tvangsmidler ble tatt i bruk for å få folk til å døpe barn og gå til nattverd.

Utfordringen i vår tid er at troende kristne faktisk søker Gud og lever et liv i kristent fellesskap som kan vise «en bedre vei».

Etter en kristen forståelse er menneskets dypeste behov noe som ikke kan tilfredsstilles av verken velstand eller velferdsordninger. Utfordringen i vår tid er at troende kristne faktisk søker Gud og lever et liv i kristent fellesskap som kan vise «en bedre vei».

Den britiske forfatteren Os Guinness ga for noen år siden ut boken «Renaissance: The Power of the Gospel However Dark The Times». (Renessanse: Kraften i evangeliet samme hvor mørke tidene er». For den som er bekymret over samfunnsutviklingen, er det avgjørende å spørre hva som kan nære tro, håp og kjærlighet - ikke mismot, frykt og sinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For sosiologiske og kulturelle utviklingstrekk er ikke alt. Som også Ryan Burge påpeker: Det kan skje vekkelse og ny tilstrømning til menigheter. Det er bare ikke noe som vitenskapelige undersøkelser kan forutse. Men de troende kan be om og arbeide for det likevel.