Den norske kirkes store sønn

Hans Nielsen Hauge er blitt kalt den norske kirkes store sønn. Men betraktet kirken Hauge i hans egen levetid som «sin store sønn»?

Det markeres i disse dager at det er 250 år siden han ble født. I den forbindelse skrev Dagen på lederplass at det nå kunne være en passende anledning med en beklagelse fra kirkens ledelse for den måten kirken behandlet ham på.

La meg gi noen smakebiter av hvordan han ble møtt av geistligheten i Norge, slik at du kan gjøre din egen vurdering.

Hauge fikk det berømmelige møtet med Guds kjærlighet den 5. april 1796 mens han gjorde våronn på farsgården i Tune. Det var også da han mottok kallet om å forkynne omvendelse for det norske folk.

Han fikk åtte år som omreisende forkynner før han havnet bak lås og slå i Rådhusarresten i Kristiania i november 1804. Etter en langdryg rettssak som varte i ti år, falt den endelige dom lille julaften 1814.

Den opprinnelige dommen lød på to års straffarbeid på Akershus festning, noe som ville ført til den visse død for en allerede fysisk knekket mann.

Han anket, og dommen ble omgjort til en bot med saksomkostninger som tilsvarte en promille av statsbudsjettet den gang.

Hauge ble arrestert i alt 11 ganger. Første arrestasjon kom i stand da soknepresten i Fredrikstad, ledsaget av en løytnant og to soldater, brøt inn i en privat samling i julen 1797, der Hauge var gjest og forkynte. Hauge ble fengslet og satt i militær arrest.

På Stange, der jeg bor, skrev sokneprest Leganger sinte brev både til fogden og kanselliet i København og klaget over «sammenløb av flere hundre mennesker.» Det gjaldt haugianernes samlinger. Det var blitt uholdbare tilstander i soknet, mente presten, og nå måtte myndighetene gripe inn.

Hauge fikk aldri forkynne i Løten. Sokneprest Schmidt forteller stolt at «menigheden har efter mine råd og under min anførsel straks jaget disse fantaster ut av sognet». Rundt om på bygdene begynte forfølgelsen mot ham som oftest på prestenes initiativ.

Etter en vekkelse utenfor Trondheim blir Hauge konfrontert av selveste biskop Schønheyder. Denne og prost Steenbuch sto bak fengslingen av Hauge i Trondheim julaften 1799.

Der satt han i tre måneder. Residerende kapellan Bech i Trondheim domkirke skrev en traktat mot Hauge og «svermeriet». Han ble senere biskop i Kristiania og en svoren fiende av vekkelsen livet ut.

I Luster i Sogn, der Hauge hadde kraftig oppslutning, var sokneprest Quale ualminnelig fiendtlig innstilt overfor vekkelsen. Forarget skriver han at «i nesten hvert hus» fantes Hauges skrifter.

Haugianerne i Vikør i Hardanger ble også hardt forfulgt av sin sokneprest Tonning.

I Telemark ble Hauge spyttet på av soknepresten som kom for å høre ham tale i Holla sokn. Da foreslo Hauge at de skulle synge Brorsons salme: «Far her ut, urene ånd» og presten gikk.

Biskop Hansen i Kristiansand skrev til kanselliet et nødrop over de sørgelige tilstander fanatismen hadde forårsaket, ikke bare i hans bispedømme, men i det ganske land.

Dette ondet lar seg ikke stanse av opplysning alene, mente biskopen. Her må trolig maktmidler til. Biskopen rapporterer at det er blitt: «Avmakt i næringsvirksomhet og fortvilelsesfull motløshet i folket.»

Det var derfor naturlig at han konkluderte med å innstille til «det høye kollegium» å finne «den tjenligste måte å stanse et onde, som vil ha et ellers elskverdig folks både fysiske og moralske fordervelse til sørgelig følge.»

Brevet ble sendt 24. april og som svar ba kanselliet samtlige embetsmenn i Norge om å si sin mening om Hauge og bevegelsen hans og med hvilke midler man kunne stanse vekkelsen.

I alt 240 rapporter innløp. Av geistligheten kom det 185. Kun tre hadde noe positivt å melde, resten var imot. Alle de verdslige var erklærte motstandere, og ikke få mente fysiske tvangsmidler måtte til.

Det er blitt nevnt at biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun, var positiv til Hauge. Jo, han lot ham og vennene i fred.

Men hans omtale av dem til kanselliet er ytterst nedlatende: «De er nesten alle bløtaktige uslinger, den minst kraftfulle del av nasjonen og kunne således aldri bli farlige for staten.»

Men biskopen antyder at regjeringen burde ha deres økonomiske virksomhet under oppsikt. Han hadde antydet at Hauge bestyrte en «hellig kasse» av innsamlede midler. I København ble denne rapporten tillagt vekt.

Brun var jo biskop i Bergen der Hauge hadde sitt hovedkvarter. Nå fikk man sette punktum for denne mannens ugjerninger. Den 30. oktober gikk det ut ordre til begge rikers embetsmenn om å arrestere Hauge.

Den påpasselige lensmann Gram hadde allerede på eget initiativ arrestert Hauge på Eiker og fått ham lagt i jern i Hokksund, fem dager før kanselliets arrestordre ble ekspedert.

Slik maktet myndighetene, med kirkens ledere som pådrivere, å få slutt på Hauges omreisende forkynnergjerning i vårt folk.

Jeg vil tro de fleste av oss mener dette var tragisk. Historikeren Karsten Alnæs har uttalt at det er to personer som har forandret Norge; Olav den hellige og Hans Nielsen Hauge. Store ord.

Men mange vil si seg enig. Professor Ola Grytten på Handelshøyskolen mener Hauge var en av historiens største gründere i Norge.

Den danske teolog og salmedikter Grundtvig sa: «Med Hauge våknet folkeånden i Norge». Dikteren Alexander Kielland har sagt om Hauge: «Vi har ikke hatt noen større en ham, det er på tide det går opp for oss.»

Hauge trodde på Bibelen, som ord fra Gud. «Når du leser Bibelen er det som du hører Gud selv tale til deg», skrev han. Andreas Aarflots doktorgrad om Hauges kristendomssyn slår fast Hauges bibeltroskap.

Jeg og flere med meg er bekymret over den teologiske utvikling i den norske kirke i dag. Prester og andre som står for et klassisk kristent bibelsyn kan kjenne seg utrygge over mangel på støtte fra kirkeledelsen.

Spørsmålet er ikke bare om biskopene helhjertet vil beklage kirkens handlinger den gang, men om hvordan de vil komme til å håndtere en eventuell ny vekkelse over landet vårt.