Den norske kirke – et lunket kjøleskap

Den norske kirke – et lunket kjøleskap I sin eminente bok «Røtter og føtter» fra 2004, skrev Thomas Hylland Eriksen interessant og klokt om fellesskap, identitet og tilhørighet. Vi er utstyrt med føtter til å forflytte oss og utforske nye rom, men også bundet av røtter som forankrer og forbinder oss til verdier og steder. 

I boken skriver Hylland Eriksen at fellesskap er som et motsatt kjøleskap: det er varmt inne, men kaldt ute. Jeg er noe skeptisk til at det automatisk skal være kaldt utenfor et gitt fellesskap, noe innlegget kommer tilbake til, men deler utgangspunktet om «det motsatte kjøleskapet» som Hylland Eriksen formulerer det. 

Med bakgrunn i Hylland Eriksen sin metafor om kjøleskapet, er min påstand at Den Norske Kirke i dag utgjør et lunket kjøleskap. Som vi alle vet, er ikke et lunkent kjøleskap noe å trakte etter. Et lunket kjøleskap fungerer ikke. Bakgrunnen for påstanden er at fellesskapsfølelsen ikke er der, nå som «alle skal med». For hvis alle mennesker skal og kan være med i et fellesskap, med alle de forskjeller som da vil huses, hvor er så fellesskapet? Den Norske Kirke har de siste årene inkludert og tilpasset mye av sin profil, men likevel er det ikke godt nok. Ikke åpent nok. Kirken har ikke beklaget nok. Poenget er: å utvide et fellesskap, er på ingen måte synonymt med et bedre fellesskap.