Den komiske Kim Jong-un

Nord-Koreas diktator, Kim Jong-un, er svært misfornøyd om dagen. Så misfornøyd at han nå mistenkes for å stå bak et massivt dataangrep mot Sony.

Misnøyen handler ikke først og fremst om at kristne sørkoreanere reiser et kjempesvært, lysende juletre like inntil den nordkoreanske grensen – et juletre Kim truer med å bombe sønder og sammen. Nei, det som virkelig har irritert den unge diktatoren er en film som har premiere i julen. Filmen «The Interview» er en komedie om to journalister som får intervjuavtale med Kim Jong-un, og som blir vervet av amerikanske myndigheter for å snikmyrde ham.

At man velger komedie som sjanger når det skal lages film om Kim Jong-un er kanskje ikke overraskende. Satire er et velbrukt grep for å drive samfunnskritikk. Mannen har dessuten absolutt et komisk potensiale. I løpet av sine tre år ved makten har han fått bred dekning i internasjonale medier. Ofte blir nyhetsmeldingene om den unge Kim presentert som kuriosa, godt hjulpet av det offisielle, nordkoreanske nyhetsbyrået som pøser ut bilder som skal dokumentere folkets nesegruse beundring:

Soldater springer ham gråtende i møte og unge jenter hikstegråter når de hilser på ham. Vi får se Kim Jong-un inspisere soppfabrikker og badestrender, teste madrasser og sjekke regimets nye smarttelefoner. Kim Jong-un har dessuten avslørt seg som en mann med forkjærlighet for disneyfigurer. Den statlige tv-kanalen har flere ganger fotfulgt ham på inspeksjonsrunder på tivolier og fornøyelsesparker, også der omgitt av mennesker som gråter av angivelig begeistring.

Selvsagt blir Kim Jong-un også avbildet i militære sammenhenger. Det skjer gjerne sammen med militære ledere så overstrødd av medaljer at følgende vits begynte å sirkulere i sosiale medier i fjor vår: «Hvilket våpen vil være best egnet til å nedkjempe Nord-Korea?» «En svær magnet.»

Blant alle behovene som venter på å bli møtt i Nord-Korea, har den nye lederen prioritert å åpne en delfinpark i Pyongyang. Og ikke minst: Han har bygget alpinanlegg. Kim skal ha fått sansen for slalåm mens han gikk på kostskole i Sveits. Men hensikten med anlegget er ikke bare å gi lederen anledning til å dyrke hobbyen sin. Det er også bygget for å demonstrere nasjonens storhet.

Underveis holdt prestisjeprosjektet på å få en alvorlig knekk. Kim Jong-un klarte ikke å få fatt i skiheiser. Nord-Korea selv hadde ikke teknologien som skulle til, og ingen vestlige land ville levere heiser, fordi de internasjonale sanksjonene innebar at salg av luksusvarer til regimet var forbudt. Pyongyang kom med en rasende erklæring der de beskrev avslaget som trakassering av folket i Nord-Korea og et alvorlig menneskerettighetsbrudd.

På et eller annet vis fikk Kim Jong-un noen til å levere skiheis likevel. På en av årets siste dager i fjor ble han avbildet mens han prøvde regimets splitter nye heisanlegg.

«Kim Jong-un er verdens yngste statsleder, og slik oppfører han seg også,» kommenterer en sarkastisk Barabara Demick, forfatter av Nothing to Envy: Ordinary Lives in North Korea.

Kim Jong-un er ikke den eneste diktatoren med komisk skjær. Noen hver har nok trukket på smilebåndet av bilder som blir sendt ut for å styrke machoinntrykket av president Putin der han poserer med eller uten klær på overkroppen, høyt til hest, på rovdyrjakt eller som jagerpilot.

Blant de mest absurde er likevel avdøde president Saparmyrat Niyazov i Turkmenistan. Han bygget en kolossal gullstatue av seg selv som roterte med solen og påla alle innbyggerne å følge en ny religion der han selv var guddom.

Internasjonale medier hadde atskillige oppslag om den pussige presidenten. En president som vil lage skøytebane for at folk i ørkenen skal lære å stå på skøyter – og som oppfordret innbyggerne til å tygge på bein som hunder gjør, for å få sterke tenner, er godt stoff.

Men turkmenske opposisjonelle fortvilet. De mente medias fokus på presidentens bisarre påfunn virket tilslørende. Han var ikke først og fremst komisk, men en av verdens verste undertrykkere. Det var ingen ting underholdende med torturen i Turkmenistans fengsler, den omfattende korrupsjonen og overvåkningen av befolkningen.

Betraktet på behagelig avstand har Nord-Koreas president helt klart underholdningsverdi. Frøy Gudbrandsen, kommentator i Bergens Tidende, uttalte for noen år siden at vi burde le av Nord-Koreas ledere så høyt og ofte vi kan. «Siden folk i Nord-Korea selv ikke kan le av sine selvparodiske ledere, kan vi gjøre det i stedet,» skrev hun.

Det kan hun ha rett i. Medias mange kuriøse oppslag om Kim Jong-un gjør imidlertid at vi risikerer å se oss blinde på pussighetene og glemme at det handler om lederen for verdens mest undertrykkende regime. For dem som lever midt i det, er det ingenting underholdende ved den intense overvåkningen, ved matmangelen og det totale fraværet av etterlevde menneskerettigheter. Det er ingenting underholdende ved torturen i Nord-Koreas fangeleirer. Det er til å gråte av.