UNÅDDE: Over to milliarder men
...
UNÅDDE: Over to milliarder mennesker tilhører en folkegruppe som er «unådd». Dette betyr at folkegruppen har færre enn to prosent aktive kristne eller at de ikke har mulighet til å vokse uten hjelp utenfra. Med denne kunnskapen blir egentlig spørsmålet om flere norske misjonærer irrelevant, skriver Andreas Nordli. På bildet ser vi flaggborgen utenfor Randaberg arena hvor Misjonssambandet hadde generalforsamling i juli. Foto: Tarjei Gilje
Trengs flere misjonærer fra Norge?
Del
Er samtalen om flere eller færre norske misjonærer egentlig et skalkeskjul for vår egen åndelige fattigdom?

To grunner: Spørsmålet om behovet for flere norske misjonærer har i det siste blitt debattert i Dagen og Vårt Land. Bakgrunnen for samtalen er todelt: For det første gjennomgår internasjonal misjon dramatiske endringer som gjør at flere og flere kaller vår tid for «Den fjerde bølgen protestantisk misjon». Dette karakteriseres primært ved at misjon ikke lengre er fra «Vesten til resten», men at misjonærstrømmen går fra «alle til alle». Den andre årsaken til debatten har sin bakgrunn i en tydelig nedgang i antall norske misjonærer.

Aldri slutte: Jeg mener vi aldri må slutte å sende misjonærer fra Norge og alltid arbeide for å øke antallet. La meg forklare hvorfor.

Behovet: Over to milliarder mennesker tilhører en folkegruppe som er «unådd». Dette betyr at folkegruppen har færre enn to prosent aktive kristne eller at de ikke har mulighet til å vokse uten hjelp utenfra.

Med denne kunnskapen blir egentlig spørsmålet om flere norske misjonærer irrelevant. Behovet i seg selv er et kall. Derfor trenger vi flere misjonærer, ikke bare norske og vestlige; det trengs flere misjonærer fra alle verdens land for å kunne oppfylle Jesu siste befaling om å gjøre alle folkeslag til disipler.

Inkarnasjon: Spaltist Bjørn Stærk skrev 16. august følgende i Aftenposten :

«Da pave Frans var biskop Bergoglio i Argentina pleide han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de fattige. «Jo da,» svarte de. «Men la du selv pengene i hånden til den fattige?» spurte han, og refset dem når de svarte nei. De hadde misforstått, sa han. Veldedighet skal ikke bare være en finansiell transaksjon, men et møte mellom mennesker. Blant de fattiges ansikter finner du Jesus.»

Pave Frans lærer oss her et viktig prinsipp som kan overføres til spørsmålet om norske misjonærer. Misjon kan ikke bare være en finansiell transaksjon. Det må faktisk inkludere inkarnasjon, altså at mennesker lar seg sende slik Jesus ble sendt av Faderen (Joh. 20,21).

Cash is king: Misjon i dag preges i større grad enn tidligere av likeverdige partnerskap. Dette er bra. Å sende penger uten å sende mennesker kan vanskeliggjøre likeverdige partnerskap. Å sende penger alene kan lettere etablere usunne avhengighetsforhold og bekrefte stigmatiserende kategoriseringer som «vi og dem» og «givere og mottakere».

Selvsagt skal norsk misjon bidra med penger. Men dette må skje på en måte som ikke undergraver menneskers verdighet og skaper situasjoner hvor mottakerne selv ikke lærer gleden av å gi økonomisk til misjon. Misjon skal i sitt vesen være utrustende og bemyndiggjørende. Å bare sende penger kan føre til det motsatte.

Velsignelsen: For å sitere Bjørn Stærks artikkel om pave Frans :

«De som har det bra må ikke gjemme seg fra dem som har det ille. Da blir medfølelsen avstumpet ... Derfor må du se dem i øynene.» Også dette prinsippet kan overføres til spørsmålet om å sende misjonærer. Vi trenger å sende misjonærer, også for vår egen del. Jesus sa det er en større velsignelse å gi enn å få. Slutter vi å sende mennesker, mister vi noe svært viktig.

Ja takk, begge deler: Skal vi sende penger eller skal vi sende mennesker? Jeg mener vi skal gjøre begge deler. Det behøves flere misjonærer og det trengs mer misjonspenger.

Til slutt:

Er samtalen om flere eller færre norske misjonærer egentlig et skalkeskjul for vår egen åndelige fattigdom?

Er denne debatten et blindspor, hvor den i realiteten ikke berører kjernen i hvorfor vi ikke lykkes med å sende ut så mange som vi ønsker?

Går problemet dypere enn bare strukturelle og strategiske endringer?

Er det innholdet i vår forkynnelse som er det egentlige problemet, og speiler forkynnelsen vår nasjons åndelige tilstand?

Er vi som kristenfolk blitt så fulle på oss selv, vår egen lykke og ønske om selvrealisering at vi ikke evner å se det som Gud ser?

misjonærer,norge,globalt perspektiv,andreas nordli,unådde folkeslag,kristen,evangelisering,bjørn stærk,pave frans,ungdom i oppdrag