I dag er utenriksminister Ine Eriksen Søreide vertskap for en nasjonal konferanse om tros- og livssynsfrihet. Norske myndigheter skal ha ros for å sette menneskerettigheter og beskyttelse av tros- og livssynsminoriteter høyt på agendaen.
Over hele verden ser vi nå en urovekkende tendens til at religion, etnisitet og nasjonalisme blandes sammen av populistiske politikere og religiøse ledere. Majoritetsbefolkningens religion blir misbrukt til å forsvare posisjoner og makt. Det skapes skiller mellom «oss» og «de andre», og majoriteten får definere handlingsrommet til minoritetene. De gis anledning til å praktisere sin tro kun innenfor de rammer som settes av andre – selv når dette strider med religionsfriheten.
Vi ser det i Norge når «norske, kristne verdier» brukes som argument for å begrense muslimers offentlige trosuttrykk. Dette føyer seg inn i en populistisk trend både vest og øst i Europa hvor nasjonalister vil skjerme «det kristne Europa» mot flyktninger med annen tro. Det er ikke det kristne trosinnholdet disse er opptatt av, men kristendommen som tradisjon og kultur. Egeninteresser går foran nestekjærligheten.
I India er hindunasjonalismen på fremmarsj, i Sri Lanka øker aggressiv buddhisme. Andre steder vinner fundamentalistisk islam tilslutning. Felles for alt dette er at religiøse (og andre) minoritetene defineres som «de andre», de som egentlig ikke hører hjemme i vårt fellesskap. Konsekvensen er at minoritetene diskrimineres, trakasseres, forfølges – og i verste fall drepes.
Som kristne i Norge må vi ha to tanker i hodet samtidig:
1) Vi har et særlig ansvar for å støtte våre egne trossøsken. Vi er lemmer på Kristi legeme, vi tilhører hverandre. Forbønn, solidaritet, materiell støtte og arbeid for kristnes rettigheter er grunnleggende for kirken. Her hjemme skal vi støtte kristne konvertitters kamp for å bli trodd av myndighetene, og i samarbeid med søsterkirker og partnere ute, skal vi hjelpe kristne som lider på grunn av sin tro, rundt om i hele verden.
2) Der hvor kristne diskrimineres og angripes, skjer dette som regel også med andre religiøse minoriteter. Der hvor religionsfriheten krenkes, krenkes også andre fundamentale menneskerettigheter, slik som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Religion blir også misbrukt for å innskrenke kvinner og barns rettigheter. Skal vi sikre trosfriheten og beskytte kvinner, barn og minoriteters rettigheter, må vi derfor arbeide for at alle sikres de samme menneskerettigheter. Å kjempe bare for en enkelt gruppe, for eksempel kristne, fører ikke fram. De blir først trygge når andre grupper i samfunnet også er det.
Vi må fastholde at alle mennesker er skapt i Guds bilde, med samme menneskeverd og rett til livsutfoldelse. Kirken skal aldri akseptere at «en av mine minste» tråkkes på.
