FREDAGSBØNN: Muslimer i indisk
...
FREDAGSBØNN: Muslimer i indiske Kolkata deltar i fredagsbønn under den pågående fastemånenden ramadan. Foto: Piyal Adhikary / EPA / NTB
debatt
Er ramadan en egnet periode for en bønneaksjon for muslimer?
Del
Vi kan sette ting på spissen ved å snu perspektivet: hvordan ville vi opplevd det om muslimer bad for forfulgte kristne under påskehøytiden og gav uttrykk for at de ville få det bedre om de ble muslimer?

Kristne i hele verden er i gang med aksjonen «30 dagers bønn for verdens muslimer» som finner sted under den islamske fastemåneden ramadan.

I Norge koordineres aksjonen av NORME, og den ble bl.a. omtalt i Dagens leder 15. april. Aksjonen startet i 1992 etter ønske fra kristne ledere i Midtøsten, som oppfordret kristne til å be for muslimer.

  • Les NORMEs svarinnlegg her.

Bønneaksjonen reiser interessante spørsmål knyttet til bønnens form og innhold, men også til bønnens målsetning innenfor en kontekst som ikke er vår egen. I dette tilfellet hvordan kristne gjør bruk av muslimenes fastemåned ramadan i bønn for muslimer.

Det er en god skikk i vår kristne tradisjon å be for medmennesker, uavhengig av om de er kristne eller ikke.

Vi ber om fred og forståelse mellom mennesker, om trygge livsvilkår for alle, om likeverdig behandling, om beskyttelse for de svakeste, og ikke minst, ber vi om at mennesker må finne veien til nåden gjennom Jesus Kristus.

Bønnens makt er stor, og derfor må bønnens språk utformes med varsomhet. Bønnespråket skiller seg ikke fra annet språk, i at det dessverre bærer med seg potensialet for manipulering og (makt)misbruk.

Bønneaksjonen skriver på sin nettside at «Bønnen under ramadan betyr ikke at vi legger oss under muslimsk bønn og faste. Det gir oss heller en god anledning til å identifisere oss med dem, idet vi ber for dem under en viktig periode i deres åndelige liv».

Bønneaksjon under ramadan kan oppfattes som et middel for å nå muslimer når de er særlig åndelig sannhetssøkende og fysisk utmattet, slik at de da lettere kan finne veien til Kristus.

Hvis dette er tilfelle (tilsiktet eller utilsiktet), er det utidig åndelig påvirkning av mennesker i en sårbar situasjon.

Bønnespråket bør unngå uklar sammenblanding av kristen nestekjærlighet og respekt overfor alle mennesker og ønsket om at mennesker skal skifte tro.

Evangelisering er legitimt og et oppdrag for kristne, men det må skje på en redelig måte og ikke som en «skjult agenda» i omsorgen for annerledes troende.

Utformingen av en forbønn sier noe om hvordan vi tenker om våre medmennesker: som medmennesker eller som potensielt kristne? La meg trekke frem to eksempler fra bønneaksjonen. Bønnen fra 2017 for muslimer i India er etter min mening eksemplarisk i sin varsomhet:

«Be om at fler e indiske kristne må gjøre en innsats for å bli kjent med muslimer i landet. Be om fred både innad i og mellom de ulike religiøse gruppene i India, som formelt sett er et sekulært land. Be for muslimske familier i India som opplever utfordringer knyttet til det å tilhøre en minoritetsgruppe, og be om at kristne må ha mot til å leve ut Jesu kjærlighet.»

Dessverre er det en annen tone i årets bønn for muslimer i Kolkata, India:

«Muslimane i Kolkata er r edde for endringar i regjeringa, fordi det kan føre til meir forfølging. Be om at dei lokale styresmaktene framleis må vere velviljuge mot minoritetar, slik at dei muslimske samfunna kan få leve i fred. (Salmane 112). Ettersom dei muslimske samfunna ønskjer aksept, be om at dei må finne slik aksept i Kristus og i samfunnet av dei truande. (Efesarane 4,1-3)

Be om at dei kristne i Kolkata må sjå på muslimane gjennom Kristi auge. Be Gud skape i dei eit djupt ønskje om å sjå sine medmennesker kome til å kjenne den einaste sanne Gud. (Kolossarane 4,2-6)»

Man ber om at muslimer i Kolkata skal få leve i fred og bli akseptert, men det gis inntrykk av at dette skjer best om de er inkludert i samfunnet av «dei truande»? Er ønsket om at en minoritet skal leve i fred egentlig betinget av et skifte i tro?

Og er bønnen om at de kristne i Kolkata skal se muslimene med Kristi øyne en bønn om å se mennesker primært som potensielle kristne og ikke primært som medmennesker?

Vi kan sette ting på spissen ved å snu perspektivet: hvordan ville vi opplevd det om muslimer bad for forfulgte kristne under påskehøytiden og gav uttrykk for at de ville få det bedre om de ble muslimer?

Jeg oppfordrer NORME til å reflektere over aksjonens bønnespråk og å stille spørsmål om ramadan er en egnet periode for en bønneaksjon for muslimer.

berit hagen agøy,ramadan,muslimer,muslimmisjon,islam,bønn,norme