Bønn for muslimer

Hvorfor ikke be for muslimene i en for dem sårbar tid som ramadan? Det er ingen grunn til å tenke at det ligger noe manipulativt i dette.

Bønneaksjonen «30 dagers bønn for verdens muslimer» er en årlig bønneaksjon som har pågått i tretti år. Aksjonen ble opprinnelig til etter et møte mellom flere internasjonale ledere i Midtøsten i 1992 og er lagt til den muslimske fastemåneden ramadan.

Den norske versjonen av bønnematerialet er utarbeidet av flere bidragsytere i Norme-nettverket og er basert på artikler fra mange land.

Det er gjort tilgjengelig på www.30dagersbonn.no . Mange menigheter og organisasjoner har satt pris på dette ressursmaterialet.

I et innlegg i Dagen, 23.april, kommenterer internasjonal direktør i Kirkerådet/Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, bønneaksjonens form og språk og gir eksempler på det hun oppfatter som dårlige og gode bønneformuleringer i det omfattende ressursmaterialet.

Hun stiller også spørsmål ved klokskapen i å legge bønneaksjonen til fastemåneden ramadan.

Vi er selvsagt generelt takknemlige for alle tilbakemeldinger vi får fra brukerne av ressursmaterialet. Gode innspill vil vi ta med oss videre, og vi tenker det alltid være rom for forbedringer.

Jeg har ikke tenkt å gå inn i en omfattende debatt med Hagen Agøy om dette. Da måtte jeg i så fall gått inn på en analyse av en rekke enkelttekster, og akkurat det er Dagens spalter neppe stedet for.

Ellers er det også et spørsmål om enkelttekster gjør rett overfor helhetsinntrykket.

Bønnens språk og form er forskjellig innen den verdensvide kirke. Det er også tilfelle innenfor bredden av norsk kirkevirkelighet.

Det kan man selvsagt mene mye om. I likhet med NORME selv er bønneaksjonen et tverrkirkelig anliggende.

I vår omgang med ulike grupper kristne vil nok de fleste av oss oppleve at vi går inn og ut av bønne- og lovsangtradisjoner som vi er mer eller mindre fortrolige med.

Dette må vi respektere, selv om ingen av oss bør gjøre oss immune for eksterne vurderinger. Det er heller ikke slik at Den norske kirkes liturgier og bønneformularer unndrar seg et hvert kritisk blikk.

Bønnen reflekterer ofte hvem vi er, og hvem/hva vi tror på. Kristen bønn er menneskers bønn til den treenige Gud. Den er først og fremst rettet mot ham vi ber til og som hører våre bønner; ikke mot dem vi ber for.

Bønnespråket favner hele menneskelivet og tas i bruk i glede, sorg, medgang og motgang. Dette minner ikke minst Bibelens fremste bønnebok, Salmenes bok, oss om.

I 1 Timoteusbrev formaner apostelen til «å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker», enten de selv har bedt om det eller ikke.

Han formaner også til å «be for konger og alle i ledende stillinger», uansett hvem disse kongene og lederne måtte være. «Det er Guds vilje at vi alle skal «leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt», fortsetter han og viser med dette omsorg for «hele mennesket».

Når dette er sagt, legger han heller ikke skjul på at Gud vil at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne».

Han argumenterer: «For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle». Det finnes én vei til frelse, Jesus Kristus, ingen annen. Dette er vårt teologiske ståsted.

Med dette som utgangspunkt burde det ikke være unaturlig at vi både ber for menneskers ve og vel, uavhengig av tro, liv og bakgrunn, og samtidig for deres frelse.

Lausanne-pakten fra 1974, som er et grunnlagsdokument for Norme, slår blant annet fast at « både evangelisering og sosiopolitisk arbeid er en del av vår kristenplikt. Begge deler er nødvendige uttrykk for vår lære om Gud og mennesket, vår nestekjærlighet og vår lydighet mot Jesus Kristus. Frelsesbudskapet innebærer også et domsbudskap over alle former for fremmedgjørelse, undertrykkelse og diskriminering».

Slike utsagn viser oss at det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Selv ser jeg ikke en motsetning i de tekster Hagen Agøy siterer, mellom bønn for alle mennesker skal ha et godt og fredelig liv (uavhengig av tro) på den ene siden og bønn for at de samme menneskene skal lære frelsen i Kristus å kjenne på den andre siden. Her er det ikke et «enten-eller», men et «både-og».

At aksjonen legges til fastemåneden Ramadan kan man ha forskjellige synspunkter på. Den Gud vi tror på kan selvsagt også påkalles på andre tider av året.

Men hvorfor ikke be for muslimene i en for dem sårbar tid som ramadan? Det er ingen grunn til å tenke at det ligger noe manipulativt i dette.

Den Gud vi tror på og henvender oss til lar seg dessuten ikke manipulere. Han hører våre bønner i sin tid og slik Han vil.