De to lever ikke lenger. Men duften henger igjen

I sommer besøkte jeg min bestefars barndomshjem i Hardanger. Derfra fikk jeg med meg en mørkerosa og velduftende rose, fra en stor busk utenfor det over hundre år gamle huset. Denne sorten var visst oldemors favoritt, og sto på tunet der hun vokste opp, noen kilometer unna.

På et tidspunkt tok sønnen hennes, altså min bestefar, med seg en stikling derfra, dyrket fram en rosebusk hjemme hos seg på Sørlandet, og brakte den deretter med seg tilbake til Hardanger og plantet den ved morens husvegg.

Ingen av dem lever lenger. Men et sted høyt oppe på en gård i Hardanger blomstrer fortsatt denne rosebusken trofast år etter år. Det er litt rart å tenke på. Livet er så flyktig. Selv en rosebusk kan overleve flere generasjoner mennesker, og jeg kan stå her mange tiår senere og kjenne på den samme gode roselukten som oldemoren min satte pris på.