De to falske evangelier

Jeg leser for tiden den epokegjørende og rystende boken «Against the Machine» av Paul Kingsnorth. Det er en bok det tar lang tid å lese, og jeg har holdt på i flere måneder. En del av innholdet er såpass sterkt at jeg trenger lange tenkepauser. 

Nå har jeg tenkt i noen uker på det han skriver om kulturkrig. Kingsnorth skriver at kulturkrigen i Vesten ikke er en kamp om en levende kultur, men i stedet det som skjer når man ikke har en felles kultur. Da vil ulike krefter kjempe om å fylle tomrommet. 

Enhver kultur som er livskraftig, har et felles åndelig sentrum, mener forfatteren. For lenge siden var det kristendommen som hadde denne plassen. Men nå står tronen tom. Og da oppstår et vakuum. 

«You gotta serve somebody», sang Bob Dylan. Det gjelder både på individnivå og på samfunnsnivå.

Disse tankene fikk meg til å tenke mer over hvilke krefter som nå kjemper om å overta det åndelige herredømmet i vårt samfunn. Så vidt jeg kan se er det to motstridende bevegelser som peker seg ut, og som lover en frelse de ikke kan gi. Jeg kaller det to falske evangelier.

Den ene er en ny variant av kristendommens gamle erkefiende, gnostisismen. Gnostisismen så det indre mennesket (dets ånd) som det sanne mennesket, og kroppen som noe ufullkomment som skulle overvinnes. 

På samme vis lærer den i dag at din indre følelse eller identitet er din «sanne» kjerne, og at natur, biologi, historie og tradisjon er lenker du må frigjøres fra. Dersom du er «født i feil kropp» hjelper legene deg med å endre den. Å registrere seg som det motsatte kjønn er bare et tastetrykk unna. 

Og for å sikre at alle statsansatte følger denne nye ideologien, er staten i ferd med å omdefinere språket og gi ut nye veiledere hvor ord som «mor» og «far» er fjernet. «Cisperson» og «trans» er derimot god latin. 

Gnostikerne mente man ble frelst ved å «våkne opp» til sannheten om sin egen guddommelighet. I dag har den fått sin parallell i woke-kulturen. De innviede har fått innsikt i «skjulte maktstrukturer» som vanlige folk ikke ser: 

Det gjelder en kamp mot en samfunnsorden bygget av og for hvite, heterofile menn. I dette falske evangeliet er tradisjonen synden, djevelen er den hvite mann, og politisk aktivisme er veien til paradis. Kampen har vært såpass vellykket at denne nye gnostisismen er i ferd med å bli en ny statsreligion i Norge. 

Det andre falske evangeliet kan virke mer forlokkende på mange kristne, og er derfor lettere å falle for. Vi snakker om motpolen til woke, som til dels vokste fram som en motreaksjon. Vi ser den i amerikanske MAGA eller den nye nasjonalismen som også preger Europa. 

Den hevder å forsvare kulturen mot woke-bevegelsens grenseløshet. Den hevder å redde sivilisasjonen fra moralsk forfall. Den vil stanse masseinnvandring for å beskytte folk og nasjon.

Der det første evangeliet lover frelse gjennom grenseløs frigjøring, lover det andre frelse ved å gjenreise fordums storhet. Som regel ved hjelp av den sterke mann. 

I Russland sier Putin det rett ut: Hans kamp er en kamp mot det moralske forfallet i Vesten. Nasjonen gis et hellig preg, og det er denne som skal frelse oss. Ved å pynte ideologien med kristne symboler og snakk om forsvar av «tradisjonelle verdier», har statsmakten fått landets ortodokse kirke med på laget.

Noe lignende ser vi i USA. Budskapet er at nasjonen er blitt stjålet fra sitt rettmessige folk av mørke krefter. «Åndelig krigføring» kreves for å ta landet tilbake. 

Et sterkere fiendebilde er nesten ikke mulig å tegne. Politiske motstandere står rett og slett i ledtog med djevelen. Da har troen blitt til et våpen som kan brukes mot fienden. Og mange evangelikale kristne støtter opp om dette.

Synd er ikke lenger noe man kjemper mot i sitt eget liv, men synden finnes i de andre: i de som er woke, i globalisten, i eliten eller i forræderen. Og da blir løsningen ikke omvendelse, men å kvitte seg med synderen. 

I møtet med begge disse falske evangeliene er det vår oppgave å holde fast på det sanne evangeliet om Jesus Kristus. Han som lærte oss å ta imot den fremmede. Å vende det andre kinnet til. Å elske vår neste.

Det er en visjon det er verdt å kjempe for. Men ikke med jordiske våpen eller som del av en politisk kamp. For Hans rike er ikke av denne verden, og ingen jordisk utopi kan erstatte det riket. Om det så er en utopi hvor det ikke finnes noen grenser mer, eller en nasjonalistisk utopi hvor det er grenser overalt.

Kristendommen blir kanskje aldri kulturens åndelige sentrum igjen, slik den en gang var, med Paul Kingsnorths ord. Men så var det da heller ikke et jordisk rike Kristus kom for å grunnlegge.