De som hater Israel, hater også oss. Men det forstår ikke den norske regjeringen

Oslo Rådhus ble aldri opplyst med Israels farger etter terrorangrepet, men nå skal det flagges med det palestinske flagget. Det er en uforståelig forskjellsbehandling.

Vi husker det så godt. Bildene av ikoniske bygninger i hele den vestlige verden opplyst i israelske farger.

Brandenburger Tor i Berlin. Eiffeltårnet i Paris. Operaen i Sydney. Ja, til og med det fremste symbolet på vestlig demokrati og makt, Det hvite hus i Washington DC, lå badet i de hvitt og lyseblått.

I dagene etter det grufulle terrorangrepet mot Israel 7. oktober var disse illuminasjonene et kraftfullt uttrykk for Vestens solidaritet med det jødiske folket.

Og det var både viktig og riktig å vise denne støtten. For også vi har opplevd ekstrem islamistisk terror på våre gater. De som hater Israel, hater også oss.

Den ekstreme islamismen avskyr alt det vi står for. De hater vår tro, vår frihet, retten til å ytre seg, likestillingen mellom kjønnene. Listen er lang. Men mest av alt hater de det jødiske folket og den jødiske staten.

Hamas, Islamsk Stat, Al Qaida og andre grupper som preges av denne ideologien, betrakter Israel som Vestens ytterste utpost i den muslimske verden. Som en kreftsvulst som må fjernes, skjæres bort. Fra Elven til Havet. Midtøsten blir ikke ren før den jødiske staten er borte.

På samme måte betrakter disse jihadistene den ikke-islamske delen av verden, og særlig Vesten, som «krigens hus». Det blir ikke salaam - fred - før verden er underlagt deres ekstreme tolkning av den islamske religionen.

Slik står Vesten og Israel i et skjebnefellesskap. Derfor er støtte til Israel egentlig et uttrykk for solidaritet med det landet som bærer de aller tyngste byrdene i det som er vår felles kamp mot den ekstreme islamismen.

Å bade Vestens viktigste bygninger i blåhvitt lys inkludert en skinnende Davidsstjerne var det kanskje sterkeste uttrykket for dette basale ideologiske fellesskapet som noen gang er vist.

Men det var altså et vestlig land som glimret med sitt fravær. Ingen norske bygninger ble opplyst med det israelske flaggets farger. I så måte ble Norge et utenfornasjon. Et annerledesland. En slags versting i Vesten.

Det hadde ikke trengt å bli sånn. Vi kunne ha gjort det samme som våre allierte. Kandidatbygningene var mange: Stortinget, Slottet, Holmenkollbakken, Operaen i Bjørvika, Oslo Rådhus, for å nevne noen.

Sistnevnte bygning ble som enkelte vil huske lyssatt i de ukrainske fargene etter Russlands angrep på nabolandet sitt i fjor. Den gangen deltok vi i den fellesvestlige solidaritetsmarkeringen.

Israel var imidlertid ikke verdt en slik ære, mente norske myndigheter. I stedet hadde vår regjeringen de første dagene store problemer med i det hele tatt å bruke korrekte ord på det Israel hadde blitt utsatt for.

De ville først ikke definere terrorangrepet som terror og Hamas som terrorister, men måtte etterhvert oppgi den linjen. Men de drog formelig føttene etter seg og ble tvunget fra skanse til skanse.

Symbolske solidaritetshandlinger overfor det jødiske folket var det definitivt ikke snakk om. Utenriksdepartementet fikk til og med forhindret at det ble sendt en kondolanse til Israel fra Kongen.

Den kjølige holdningen som ble vist overfor Israel etter terrorangrepet, står i sterk kontrast til den norske solidariteten som nå vises mot den palestinske siden i konflikten. Nå skal tidligere nevnte Oslo Rådhus flagge med det palestinske flagget. Det har bystyret i Oslo bestemt, mot KrF og Frps stemmer.

Vi er på ingen måte motstandere av at det vises forståelse, empati og medfølelse overfor palestinere på Gaza-stripen. De lider hardt som et resultat av den krigen som har blitt påført dem av Hamas, det er det ingen tvil om.

Men vi reagerer på det som er en åpenbar forskjellsbehandling mellom palestinere og israelere.

Og det vi er aller mest kritiske til er den totalt manglende forståelsen hos våre myndigheter for hvilket grunnleggende skjebne- og interessefelleskap vi har med Israel og det jødiske folket.

Det er dypt foruroligende.

Den kjølige holdningen som ble vist overfor Israel etter terrorangrepet, står i sterk kontrast til den norske solidariteten som nå vises mot den palestinske siden i konflikten.