| Debatt
Da boligdrømmen ble en luksusvare for de få
HUSBYGGERE: Det er de unge familiene – de som skal etablere seg og bygge fremtiden for landet vårt – som ender opp med å betale prisen for denne symbolske politikken, skriver Arne Mørk Midtbø.
Adobe Stock
I min ungdom i Odda var det en selvfølge at vanlige arbeidsfolk kunne bygge sitt eget hjem. I dag har vi regulert, gebyrlagt og miljøkrav-stilt oss inn i en situasjon der eneboligen er i ferd med å bli en luksusvare. Har vi blitt rikere som samfunn, eller har vi bare gjort oss selv fattigere?
Det er noe fundamentalt galt med det norske boligmarkedet, og problemet strekker seg langt ut over min egen hjemkommune. Vi liker å sole oss i glansen av oljerikdom og økonomisk vekst, men for en ung familie i etableringsfasen er virkeligheten i dagens Norge en helt annen enn for bare én generasjon siden.
Jeg ser tilbake på oppveksten i Odda på 70- og 80-tallet. Den gangen var det ikke uvanlig at folk med helt alminnelige jobber – enten de jobbet på gulvet i industrien, var håndverkere eller lærere – kunne kjøpe seg en tomt og gå i gang med å bygge et hus. Det var en tid preget av optimisme og en politikk som la til rette for at vanlige folk skulle eie sitt eget tak over hodet. Denne muligheten var ikke unik for Odda; den var selve bærebjelken i det norske samfunnet.
