Bjørn Eidsvågs Jesus

Jeg har fremdeles ikke oppdaget noen artister fra det mer konservative Kristen-Norge som kommer i nærheten av å være så hudløst ærlig om sin egen vandring med Gud som Bjørn Eidsvåg har vært.

Antakelig finnes det ingen nålevende mennesker som de siste tiårene har beskrevet nordmenns gudsbilde mer presist ennBjørn Eidsvåg. Veien fra bedehusmiljøet i Sauda til der han er i dag har flere fellestrekk med den vandringen mange nordmenn har gått. Eidsvåg klarer å sette ord på tanker og opplevelser som svært mange kjenner seg igjen i og kan identifisere seg med.

Det var en annen nerve i platene han ga ut tidligere i karrieren. Og det er kanskje ikke så rart at han har hatt behov for å lande. Det er slitsomt å leve i en langvarig eksistensiell kamp. Med tiden ser Eidsvåg ut til å ha funnet seg mer til rette i en slags mellomposisjon. Han har ikke brutt medDen norske kirke, men han distanserer seg fra mer og mer av det gudsbildet han vokste opp med.

Denne uken var Bjørn Eidsvåg gjest hosOle Torp på NRK2. Det var et opplysende intervju. Torp stilte gode spørsmål, og fikk ærlige svar. Dermed fikk vi et innblikk i Bjørn Eidsvågs religiøse univers. Det var både talende og tankevekkende.

Denne høsten er Eidsvåg aktuell med teaterstykket «Etterlyst: Jesus» påDet Norske Teatret. Der forteller han om sin egen trosvandring, og prøver å peke på en Jesusfortelling som han mener vår tid trenger. Ole Torp innledet intervjuet med å spørre hva vi sitter igjen med hvis alle skal konstruere sin egen Jesus.

Det er et betimelig spørsmål. Eidsvåg svarte at det er dette mennesker har gjort hele tiden. Det han gjør er slik sett ikke annet enn å komme med sitt bidrag til en allerede pågående samtale, mener han. Eidsvåg forklarte at han ønsker å avkle Jesus litt av opphøydheten og helligheten, og plassere ham nærmere vår livssituasjon.

Så la han til at få ting er mer hellig enn å solidarisere seg med de ødelagte, de krenkede og de sorgtyngede. Slik vil han la Jesu ideal om nestekjærlighet komme til anvendelse.

Noe av dette er presis og klassisk teologi. Et av kristendommens sentrale og fascinerende kjennetegn, er nettopp at den evige Gud ble menneske og slik brøt med mange av forestillingene mennesker gjennom historien har hatt om en guddom som er hevet over det hverdagslige.

Vanskeligere blir det når Ole Torp stiller det helt avgjørende spørsmålet om Jesus var Guds sønn, eller bare et godt menneske. Da vegrer Eidsvåg seg. Han liker ikke disse begrepene. «Jeg velger å tro at Jesus viser oss Guds ansikt. Det holder for meg», sier han.

Og det er ingen liten trosbekjennelse, det. Men Torp gir seg ikke: «Tror du på Gud?» Eidsvåg svarer etter hvert: «Jeg velger å tenke at Gud er en kraft i mitt liv som jeg ønsker å forholde meg til.» Og videre: «Jeg mener at Gud er kjærlighetens og livets kilde og kraft, som jeg velger å ha som en størrelse i mitt liv, som noe jeg strekker meg etter og ønsker å ha et slags fellesskap med.»

Det er ikke noen ateist som snakker her. Samtidig betyr det tilsynelatende ikke så mye for Eidsvåg om Bibelens kjernefortelling handler om virkelige forhold. Hvis det ikke betyr så mye om Bibelens Gud faktisk finnes, hva står vi da igjen med av kristendommen?

Eidsvåg distanserer seg fra det gudsbildet vi finner i kirkens bekjennelsesskrifter. «Dette er et gudsbilde som henger igjen fra den tiden da jorden var flat.» Uten å spesifisere helt hva man mener, omtaler Eidsvåg deler av kirkens bekjennelsesgrunnlag som «tøys og tull». Det er en ganske sterk ordbruk. Men det sier en del om hvor Eidsvåg plasserer seg selv.

På en måte møter han kristendommen motsatt av den tradisjonen hvor han selv vokste opp. På bedehuset var og er det en klar forutsetning at Gud har skapt verden, at Jesus er Guds sønn, at han faktisk og historisk døde for våre synder og stod opp igjen, at hans frelse er tilstrekkelig, og at nåden er tilgjengelig for oss uavhengig av vår egen fromhet.

Hos Eidsvåg er disse premissene henvist til mer perifere roller. Hengivelsen og etterfølgelsen er han derimot svært interessert i. Slik tar han med seg noe av gløden fra bedehusbevegelsen, men utgangspunktet er ganske forskjellig.

Eidsvåg forteller om hvordan han først hadde bestemt seg for ikke å bli prest, fordi han opplevde for stor avstand mellom det han lærte om i teologistudiet og det virkelige livet. Han er så langt fra den eneste som har gjort denne erfaringen, og som har tatt konsekvensen av det.

Fra en del kristne miljø vil den refleksive responsen gjerne være at Eidsvåg tegner Gud i sitt eget bilde, og gjør seg selv til den øverste autoritet. Og det er ikke noen helt urimelig analyse. Samtidig som vi, idet vi eventuelt tenker den tanken, også bør spørre om ikke vi alle har med oss noe av en slik tilnærming.

Det Bjørn Eidsvåg distanserer seg fra, er likevel mer enn bedehuskulturen i Sauda i etterkrigstiden. Han tar avstand fra sentrale deler av tradisjonell kristen tro og tenkning. Samtidig ser jeg intervjuet også som et møte med et ærlig og sannhetssøkende menneske som mer enn de fleste av oss har våget å eksponere sin egen jakt på det sunne, det sanne og det vakre - med de omveiene og avsporingene en slik jakt kan føre med seg.

Det er mange problemstillinger som kommer opp i et slikt intervju, som det kunne være vel verdt å snakke nøyere gjennom. For eksempel vil jeg hevde at det innbyrdes spriket mellom de nytestamentlige skriftene slett ikke er så stort som Eidsvåg mener det er.

Og står vi ikke ganske nært overfor kulturelt hovmot hvis vi kategorisk avskriver kirkens felles bekjennelsesskrifter fordi de er gamle? Hva er det ved oss som lever i dag som gjør at vi uten videre har bedre forutsetninger for å forstå livets mysterier enn de som levde før oss?

Visst har kirken gjort seg skyldig i mye maktmisbruk gjennom historien, og visst er det behov for oppgjør med både tenkning og praksis også fra vår egen tid. Men den ydmykheten som det har blitt ganske vanlig å etterlyse fra de såkalte konservative, hvor synlig er den hos de mer liberale? Det kan noen ganger se ut for at ønsket om avstandstaken fra de angivelig mørke bedehusmiljøene er så sterkt at det står i veien for en åpen og reflektert samtale om hva som faktisk ligger i denne arven.

Jeg har fremdeles ikke oppdaget noen artister fra det mer konservative Kristen-Norge som kommer i nærheten av å være så hudløst ærlig om sin egen vandring med Gud som Bjørn Eidsvåg har vært.

I januar var jeg på konsert med ham i Grieghallen. Flere av sangene har jeg vanskelig for å identifisere meg med. Noe av det han sier, reagerer jeg nokså sterkt på. Men ikke desto mindre leverte han iGrieghallen blant annet en nydelig fremføring av «Kyrie».

Sammen med Bergen filharmoniske orkester ble det en sterk åndelig opplevelse. Denne (lov)sangens nære og levende beskrivelse av Jesus Kristus er blant Bjørn Eidsvågs viktigste bidrag til norsk kultur. Dét må vi ikke glemme, i debatten om mannens teologiske utvikling.