Bekkevold blander kortene om Jesu menneskelighet

Ettersom jeg er masterstudent i teologi, leste jeg med stor interesse artikkelen den 12. mars med overskriften «Sigurd strevde med å seire over synd: Kjente meg fordømt». Sigurd Bekkevold snakker der om sin oppfattelse av teologien i menigheten som både jeg og han har vokst opp i. Han forlot trossamfunnet BCC i tidlig alder, mens jeg har valgt å bli, og det virker som vi har en ulik oppfatning av budskapet som er forkynt.

I artikkelen beskriver Bekkevold at BCC har redusert betydningen av forsoningen gjennom å fokusere for mye på Jesu menneskelighet. Som teologistudent reagerer jeg spesielt på påstanden om at læren om Jesu fulle menneskelighet var noe som grunnleggeren Johan Oscar Smith "oppdaget" i Hebreerbrevet. For ved dette hopper Bekkevold bukk over at Jesu menneskelighet har vært et av de mest sentrale teologiske emnene gjennom 2000 år, og noe de største profilene i kirkehistorien har vært opptatt av.

Temaet om Jesu menneskelighet står spesielt sentralt i Hebreerbrevet, som Bekkevold selv refererer til. Brevet presiserer at i evangeliet er det talen til Jesus Kristus som er det sentrale, ikke den gamle loven og profetene. Da beskriver forfatteren Jesus på denne måten i kapittel 2, 14-15: «Ettersom da barna har del i kjød og blod, fikk også han i like måte del i det, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.»