Bedehus med svakere bånd til folkekirken

For bedehusets egen del tror vi det er klokt å gå bredere og grundigere inn i hvordan den rikholdige bedehusarven best kan ivaretas i en ny tid.

Onsdag kunne vi lese i Dagen om de 130 bedehusforsamlingene som er opprettet her i landet de siste 15 årene.

Utviklingen forteller om større avstand mellom bedehus og kirke. Fremdeles er bildet­ mangfoldig, og ennå har ingen av bedehusorganisasjonene tatt til orde for noe generelt brudd medDen norske kirke.

Det overveldende flertallet av dem som deltar i bedehusforsamlingene er frem­deles medlemmer i Den norske kirke.

Men utviklingen peker i retning av økt selvstendiggjøring. Det handler ikke først og fremst om at bådeIndremisjonsforbundet,Misjonssambandet ogNormisjons region i Agder har opprettet trossamfunn.

Disse er så langt mest som registre å regne. Derimot handler det mer om en generasjon kristne hvor relativt flere har vokst opp uten noe nært forhold tilDen norske kirke.

Mange av dagens unge foreldre har i mange år hatt bedehuset som sitt reelle åndelige hjem, og har aldri hatt for vane å gå til gudstjeneste i Den ­norske kirkes menigheter. Da blir det naturlige for dem å ønske en ytterligere forsterkning av tilhørigheten på bedehuset.

Samtidig har den teologiske utviklingen i Den norske kirke fortsatt i én bestemt retning, med kirke­møtevedtaket om åpning for vigsel av likekjønnede par som et foreløpig sluttpunkt.

Så langt har ikke denne glidningen ført til noen massiv utmelding fra folkekirken, men den har nok bidratt til at mange i bedehusland opplever svekket til­knytning til kirken.

Den dagen de eventuelt vil det, har flere av bedehusorganisasjonene ressurser nok til å kunne ­etablere seg som betydelige kirkelige aktører i Norge. De har omfattende forsamlingsnettverk og mye folk på plass.

Men så langt har det ikke vært noe ønske å bli kirkesamfunn. Snarere har det vært et ønske å ikke bryte med Den norske kirke. Frem­deles er det mange i bedehusland som kjenner sterk tilknytning til folkekirken, og som deltar aktivt i ­menighetslivet lokalt.

Det fremstår likevel stadig klarere at bedehusforsamlingene mer og mer fungerer som menig­heter. En naturlig følge av dette skulle være en mer utførlig debatt om både ordninger og liturgi.

Med forståelsen av forsamlingen som menighet, vil det også, ikke minst hos mange unge, følge forventning­er om et tydeligere åndelig lederskap lokalt. Og når møtet søndag formiddag i realiteten fungerer som menighetens gudstjeneste, er det behov for mer gjennomtenkning når det gjelder samlingens oppbygning og utforming.

Det gjelder her som ellers at ledelse skjer uansett, spørsmålet er hvem som leder. For bedehusets­ egen del tror vi det er klokt å gå bredere og ­grundigere inn i hvordan den rikholdige bedehusarven best kan ivaretas i en ny tid.

Den utviklingen vi kunne lese om i Dagen onsdag, er i stor grad en utvikling som har presset seg frem nedenfra. Og sannsynligvis vil bedehusfolk fremdeles velge ulike løsninger på ulike steder. Det er det gode grunner til.

Vi tror likevel det vil være nyttig om man også på ledernivå i større grad tar innover seg de endringene som en del på grasrotnivå setter ord på. Ikke fordi alle skal velge forsamlinger, men for at de forsamlingene som finnes kan fungere best mulig.

-----

 

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.