Barnesang og bibeltroskap

«Syn­ger seg bort fra synd og mi­sjon» lød en tit­tel i gårs­da­gens Vårt Land. Ut­gangs­punk­tet er en ar­tik­kel første­ama­nu­en­sis Irene Trys­nes har skre­vet i boken «Fra for­sa­kel­se til feel­good».

Fors­ke­ren ved Uni­ver­si­te­tet i Agder har un­der­søkt krist­ne barne­san­ger som er skre­vet de siste 40 årene. Tenden­sen er klar: Ly­dig­het, synd og sam­vit­tig­het er borte, mi­sjons­san­ge­ne blir sta­dig sjeld­ne­re og san­ger om bi­bels­ke hen­del­ser for­svin­ner.

Mange for­skjel­li­ge im­pul­ser bi­drar til å forme barne­tro­en. For­kyn­nel­se, le­sing og bønn er ve­sent­lig, men san­ge­ne står i en sær­stil­ling. De er lette å lære uten­at, blir brukt gjen­tat­te gan­ger og kan gi ster­ke fel­les­skaps­opp­le­vel­ser. San­ger vi til­eg­ner oss i ung alder, bærer vi gjer­ne i min­net gjen­nom hele livet. På al­ders­in­sti­tu­sjo­ne­ne sit­ter det mange som hus­ker san­ge­ne de lærte da de var små, selv om de el­lers har glemt det meste.