Barnesang og bibeltroskap
Fortier vi alle spenninger og utfordringer som ligger i det bibelske budskapet, synger vi ikke sant om livet. Da blir ikke barnetroen særlig slitesterk.
«Synger seg bort fra synd og misjon» lød en tittel i gårsdagensVårt Land. Utgangspunktet er en artikkel førsteamanuensis Irene Trysnes har skrevet iboken «Fra forsakelse til feelgood».
Forskeren ved Universitetet i Agder har undersøkt kristne barnesanger som er skrevet de siste 40 årene. Tendensen er klar: Lydighet, synd og samvittighet er borte, misjonssangene blir stadig sjeldnere og sanger om bibelske hendelser forsvinner.
Mange forskjellige impulser bidrar til å forme barnetroen. Forkynnelse, lesing og bønn er vesentlig, men sangene står i en særstilling. De er lette å lære utenat, blir brukt gjentatte ganger og kan gi sterke fellesskapsopplevelser. Sanger vi tilegner oss i ung alder, bærer vi gjerne i minnet gjennom hele livet. På aldersinstitusjonene sitter det mange som husker sangene de lærte da de var små, selv om de ellers har glemt det meste.
På denne bakgrunnen blir det avgjørende hva slags sanger vi lærer som barn - og hvilke sanger vi som voksne velger å lære barna. De må i sum formidle et bilde av Gud, mennesket og verden som samsvarer med Bibelen og klassisk kristen tro.
Tidligere var barnesangene et supplement til skolens kristendomsundervisning, inkludert innlæring av salmer. Nå er forutsetningene endret. Gjennom offentlig skole og barnehage får elevene magert kjennskap til kristen tro, og salmepugging er over og ut. Store samfunnsendringer har ført til at de fleste får med seg langt mindre kristen påvirkning enn det som var vanlig før.
I en slik kontekst er det nærliggende å framheve Guds godhet, omsorg og storhet i barnesanger og forkynnelse i kirke og bedehus. Når vi har færre møtepunkter med mange av barna, blir det enda mer maktpåliggende å forsikre dem om at Gud vil dem vel. Vi vil jo for all del ikke skape unødig frykt eller framstille Gud på en fordreid måte. Men vi må vokte oss for å kommunisere et endimensjonalt gudsbilde og menneskesyn. Da risikerer vi i verste fall å formidle mer av en humanisme med kristelig ferniss enn sann kristen tro.
Det er med rette blitt sagt at Bibelen er boken som beskriver vår virkelighet best. Synden forsvinner ikke selv om vi tier om den. Menneskers behov for frelse, både her og under andre himmelstrøk, består uavhengig av hva vi måtte vektlegge i våre ord og toner. Og djevelen blir ikke borte selv om vi skulle prøve å overse ham.
Vi må be om visdom til å formidle fylden i den kristne tro til barna på en kjærlig måte. Jesus ga oss et strålende eksempel da han irettesatte disiplene som ville vise barna bort, og i stedet tok dem på fanget og velsignet dem. Mesteren løftet fram barnet er et forbilde i tillit og ekthet. Det er et privilegium å få fortelle barn om Jesus og lære dem kristne sanger. De strutter av smittende begeistring og glede, ikke minst når de får gripe evangeliet.
Men det er et stort ansvar å gi barna en bærekraftig tro. Fortier vi alle spenninger og utfordringer som ligger i det bibelske budskapet, synger vi ikke sant om livet.
Da blir ikke barnetroen særlig slitesterk. Derfor er det viktig at vi er nøye med hva slags barnesanger vi bruker. Det er flott at det skapes mye nytt innenfor kristen barnekultur, men vi må være bevisst på at vi totalt sett speiler bibelsk tro for barna. Og vi gjør også klokt i å lære barna både sentrale «voksensanger» og eldre, solide barnesanger.
