HEGEMONI: Det er en historisk ny situasjon at kirken, som har vært en sentral bærer av hegemoniet i samfunnet, på en annen måte enn før må kjempe for sin plass i offentligheten, skriver Dagen på lederplass. Foto: Odd Mehus

Både kristent og ikke kristent samtidig

I helgen kunne vi lese her i avisen at kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) ved to anledninger har takket nei til å møte Gideon, som i en årrekke har delt ut bibler både på hoteller og i skoler. Avvisningen virker pussig. Vi får håpe kunnskapsministeren innen kort tid finner rom til å møte en aktør med lang fartstid i det norske samfunnet.

Bakgrunnen er allerede omtalt, også i denne spalten. Etter at Utdanningsdirektoratet i høst presenterte en ny tolkning av regelverket, får ikke Gideon lenger dele ut bibler på norske skoler. Det er ikke unaturlig at de som blir så direkte rammet av en ny regelforståelse ønsker å møte den politiske ledelsen i departementet som har ansvaret for det aktuelle feltet.

Det er ikke snakk om at norske elever ikke lenger skal få tilgang til bibler. Den viktigste forskjellen er at skolene selv må stå for utdelingen. Tenkningen ser ut til å ligne den vi etter hvert har blitt godt kjent med. Selv om vi snakker om det livssynsåpne samfunnet, ser det ut til å være en mer dominerende tenkning at samfunnet fungerer best om vi holder religion på avstand fra offentligheten.

En konsekvens av dette kunne vi lese om i forrige uke, da det gjennom en undersøkelse fra Universitetet i Agder ble kjent at mange unge vegrer seg for å fortelle om tro og religiøs tilhørighet. De frykter sosiale reaksjoner og vanskeligheter på jobbmarkedet. Dette skulle mane til ettertanke.

Likevel er ikke bildet ensidig.

Det finnes ikke noen direkte kobling mellom Utdanningsdirektoratets anbefaling og unge menneskers opptreden i sosiale medier. Men for å forstå hvorfor unge troende vegrer seg mot å snakke offentlig om troen sin, må vi tenke over hvordan religiøs tro blir omtalt i offentligheten, og særlig av sentrale myndighetspersoner. Bak konkrete regler og vedtak ligger det som regel holdninger og vurderinger som ikke alltid er like tydelig omtalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Vårt Land kunne vi lese i helgen at Høgskolen på Vestlandet nå vil revurdere regelverket som hindret både Laget og Human-Etisk Forbund å ha stand i høgskolens lokaler. Det var helt urimelig strengt.

Direktør Helge Skugstad ved Høgskulen på Vestlandet sier at det har skjedd en glipp. Det skal bli interessant å se hvordan både de og andre offentlige utdanningsinstitusjoner forholder seg til livssynsaktører som ønsker kontakt med studentene. Også her gjelder det et at en ting er selve reglene, en annen ting er opplevelsen av holdningene som ligger bak.

Det er en historisk ny situasjon at kirken, som har vært en sentral bærer av hegemoniet i samfunnet, på en annen måte enn før må kjempe for sin plass i offentligheten. Dette kan man mene det man vil om, realitetene er som de er likevel.

For de religiøse aktørene er det en utfordring å spørre seg selv hvordan de best kan bidra konstruktivt i samfunnsutviklingen.

I boken «Kristendomshistorie 1800-2020» skriver historieprofessor Helje Kringlebotn Sødal ved Universitetet i Agder om Norge anno 2020 at «Norge var Kristent og ikke kristent på samme tid». Det er en treffende beskrivelse av situasjonen i befinner oss i.

Hun påpeker at Norge fortsatt er et kristent samfunn om vi måler statistisk og kulturelt. Juridisk er situasjonen delt, mens det trosmessig er vanskeligere å finne dekning for å omtale Norge som et kristent land.

Dermed er utfordringen todelt: for politiske ledere, som kunnskapsministeren, er det en utfordring å opptre slik at man ikke påfører troende mennesker utenforskap. For de religiøse aktørene er det en utfordring å spørre seg selv hvordan de best kan bidra konstruktivt i samfunnsutviklingen, i stedet for å bruke kreftene på å gremme seg over at alt ikke er som før.

Artikkelen fortsetter under annonsen.