Presten som formidler av spiritualitet

Hva innebærer det å være pastoral leder i menigheten? Dette spørsmålet kan besvares på flere nivå. Kirken i Det nye testamente beskrives både som et åndelig fellesskap – en organisme – og i pastoralbrevene også tydeligere som en organisasjon.

Organismen og organisasjonen kan ikke skilles skarpt fra hverandre. Her vil jeg likevel fokusere kirken og menigheten som en organsime, vel vitende om at gode strukturer kan stimulere det organiske livet, mens dårlige strukturer kan hemme og kvele det.

Det organiske livet den pastorale leder skal stimulere og formidle, gjennomsyres av relasjoner.

Relasjonen til Gud – å stadig lære å kjenne Gud som en nådig Gud.

Relasjonen til seg selv – å kunne være hjemme i eget hus, å gi akt på seg selv og øve seg i å stadig motta nåde.

Relasjonen til andre - å kunne møte medarbeidere og andre med nåde.

Men også om relasjonen til samfunnet og naturen, hvordan stå i troverdig samspill med omgivelsene.

LES: Kristen debattkultur

Å være en pastoral leder i disse relasjonene, handler om spiritualitet. – Jeg forstår spiritualitet ikke som selve troen, men som de reaksjoner denne vekker i religiøs bevissthet og praksis. Nerven i spiritualiteten er en forventning om at Guds nærvær kan erfares og bli synlig, og den praksis som følger av dette.

Relasjoner er avgjørende for spiritualitet. Gud selv er en treenig relasjon og speiles i vår verden gjennom fellesskap på alle de plan jeg nevnte over; - med Gud - med oss selv - med hverandre - med samfunnet - med naturen

Pastoral ledelse, åndelig og strategisk handler om samspillet i og mellom disse relasjonene

Jeg møter mange prester som kjenner på forlegenhet i forhold til den helt sentrale dimensjon i kristen tro – relasjonen til Gud. – De kjenner at de kommer til kort overfor de forventningene de har fra seg selv og andre når det gjelder å være gode pastorale ledere. Jeg kan gjerne inkludere meg selv i dette dilemma.

LES: Vi vil aldri glemme

Faren er at vi gir litt opp. Det er likevel så mange krav og behov vi bare må følge opp i det daglige menighetsarbeidet. Planlegging, utarbeiding av oversikter, rapportering og gjennomføring av møter og aktiviteter tar ofte urimelig mye tid. - Heldigvis får vi prester noe næring selv ved å måtte forberede gudstjenester og kirkelige handlinger og «utsette oss» for spiritualiteten på den måten.

Jeg vil oppmuntre mine kolleger til å reflektere over hva slags spiritualitet dere selv er blitt berørt av. – Når og hvordan erfarte dere Gud mest levende? Hvordan kan dere selv innrette dere for å utvikle nettopp denne dimensjonen og berike medarbeidere og menighet med den?

Poenget mitt er at det ikke bare er én form som gjelder når det handler om å være en troverdig pastoral leder. I den lutherske kirke har nok tradisjonen i mange år vært en ganske verbal/rasjonell spiritualitet, med vekt på forkynnelse og en framstilling av troens innhold på en fornuftsmessig akseptabel måte. Mange av oss er likevel blitt «tatt på senga» av Guds nærvær.

Fra økumenisk hold er vi de senere år blitt beriket av flere ulike spiritualiteter, for eksempel;

- kontemplativ, som vektlegger det indre åndelige livet gjennom bønn, meditasjon og kontemplasjon og søker den stillhet som gir rom for dette. Ved å delta på retreater over kortere eller lengre tid, kan denne type spiritualitet styrkes og utdypes.

- diakonal/handlingsorientert, som legger vekt på at troen må ytre seg i den gode handling og et sosialetisk forpliktende liv. Latinamerikansk og sørafrikansk frigjøringsteologi er eksempler på dette; der Gud møtes hos de fattige og marginaliserte

- karismatisk, som gir stort rom for den følelsesmessige nærhet til Gud, lovprisning av Gud, spesielle nådegaver og ofte ekstraordinære ytringsformer i kjølvannet av disse.

- estetisk/rituell, som legger vekt på sakramentene, ritualene, liturgi, symbolhandlinger, arkitektur og kunst i en form som tilfredsstiller konkrete, kroppslige og estetiske behov.

Det kan synes som om mange norske prester de senere år har beveget seg fra den verbal/rasjonelle vektlegging og blitt mer tiltrukket av den kontemplative, eller kanskje aller mest den estetisk/rituelle spiritualitet.

Det er selvsagt ikke tette skott mellom disse ulike spiritualiteter. Sorteringen kan likevel være en pedagogisk hjelp til å gjenkjenne dem. Den svenske biskop emeritus, Martin Lønnebo, skal ha sagt at den som bare kan tilbe Gud i én form, er fattig. Det tror jeg er riktig. For en prest er det særlig viktig å kjenne til og akseptere ulike innfallsvinkler for å kunne romme flest mulig i sin pastorale ledelse. Samtidig er det nok sunt med bevissthet rundt dette, både med tanke på hvor vi selv er, og hvor de menigheter er, som vi nå betjener.

Hvordan kan du spille på lag med den spiritualitet som har preget menigheten til nå? Hvordan kan du berike det organiske livet i menighetene med den spiritualitet du selv kjenner deg mest fortrolig med, uten å overkjøre?

Hvordan kan dette bidra til at dere som stabsfellesskap møter hverandre med nåde og åpenhet, og støtter hverandre i teologisk fordypning og trosutvikling? Og hvordan kan dette livet prege den strategi menigheten utvikler i forhold lokalmiljøet?

Faren er at strategi kun blir tiltak og aktiviteter i en tid der så mye skal måles, telles og rapporteres. Her har soknepresten en helt sentral rolle overfor stab og menighetsråd –midt i folkekirkevirkeligheten - til å fastholde kirkens egenart som noe annerledes – et tegn på Guds Rike som er nær med nåde og levende liv.

Pastoralt lederskap handler også om relasjonen til oss selv. Paulus formaner for eksempel Timoteus til å gi akt, ikke bare på læren, men på seg selv. (1.Tim. 4,12-16) Hvordan kan du gi akt på deg selv og videreutvikle deg mens du er sokneprest? Dette aspektet legges det mer vekt på i vår tid enn tidligere. Det handler ikke om narsissistisk selvrealisering, men om å kunne integrere sitt mest mulig sanne og autentiske selv i rollen som prest. Bare i ærlige møter med oss selv, kan sanne møter med Gud skje, og troverdige prester utvikles.

Det er dessuten avgjørende at den personlige utvikling for presten står i samspill med den lære, den teologi som skal utvikles og formidles. Hvordan kan du ta ansvar for egen, personlig utvikling? Hvordan kan du bidra til at budskapet du skal forkynne og teologien du formidler blir fordypet og fornyet i samspill med den kontekst du nå befinner dere i? Har dere tips til hverandre, ut fra erfaring?

Denne artikkelen har som utgangspunkt at kirkens organiske liv handler om relasjoner. Den treenige Gud er uttrykk for dynamiske relasjoner, og dette gudsbildet kan kirken speile i verden. Kristen spiritualitet handler derfor om å bygge relasjoner, næres av relasjoner og forplikte seg i relasjoner.

Dette gjelder også forholdet til samfunnet og naturen, der fattigdoms- og klimautfordringen, samt religiøse og etniske konflikter, krig, ondskap og terror preger bildet. Hvordan kan vi være en troverdig kirke og gode pastorale ledere i denne situasjonen?

I første omgang må det handle om å ikke fornekte eller tilsløre virkeligheten, men å snakke sant om den. Dernest innebærer det å holde seg orientert om, og ville forplikte seg i forhold til de konkrete utfordringene. – Forpliktelsen kan skje gjennom forkynnelse og forbønn, men også gjennom aktivt barmhjertighetsarbeid, klimavennlig adferd og konkret kamp mot urettferdighet og ondskap.

Det er lett å bli grepet av avmakt og lammelse i forhold til samfunnsutfordringene, og dermed vende oss innover mot et mer ”håndterlig” menighetsarbeid. Utfordringen er bare at den Jesus Kristus vi følger, har tatt bolig hos de fattige, de krenkede og rammede, og bare i relasjon til de marginaliserte kan vi ta evangeliet på alvor i vår egen samtid. Hvordan kan vi følge Jesus på denne måten uten å bli overveldet av avmakt?

Noe av svaret må ligge i å innse at vi er begrensede mennesker som ikke kan favne alt. Kanskje kan vi som prester bidra til nettopp denne erkjennelsen, og til – i samarbeid med menighetsrådene - å fokusere konkrete områder, saker eller utfordringer der vi vil ta særlig medansvar. – Både lokale og internasjonale tema er aktuelle. Om vi står sammen som menighet, kan det motvirke avmakt og passivitet og bidra til motivasjon og håp om endring.

Relasjonen til samfunnet og naturen gjelder ikke minst lokalsamfunnet og nærmiljøet. Her har Den norske kirke en lang tradisjon på gode relasjoner gjennom lokalmenighetenes samarbeid med skoler, idrettslag, kulturinstitusjoner og kommunal ledelse. Disse relasjonene må stadig fornyes, så tillit kan skapes på ulike arenaer. Om hvert sokn også i framtiden skal kunne beholde sin kirke og sin prest, er forutsetningen at befolkningen anerkjenner behovet for og relevansen av kirkens tilstedeværelse.

Hva har dette med pastoral ledelse og spiritualitet å gjøre? Det handler om relasjoner. Kirken skal i tiden som kommer ikke bare omorganisere sin struktur, så den kan tjene det organiske livet. Vi som er ledere i kirken trenger også tid og rom til å dyrke og fordype dette livet; – selve spiritualiteten vi er satt til å formidle . Denne utspiller seg i relasjoner; til samfunnet og naturen, til hverandre, til oss selv, og ikke minst – til Gud.

Presten som pastoral leder og formidler av spiritualitet, trenger derfor stadig å besinne seg på prestetjenestens egenart slik den er nedfelt i CA V (Augsburg-bekjennelsens femte artikkel): «For at vi skal komme til denne tro… », der hovedoppgaven er å dele ut evangeliet om Guds nåde. Denne oppgaven utfordrer oss til å bearbeide sammenhengen mellom egne erfaringer og teologien i relasjon til menigheten og hele lokalsamfunnet. En slik kontinuerlig egenrefleksjon kan bidra til at presten kan legge til rette for samtaler og praksis som gjør den kristne tro mer relevant for enkeltmennesker og samfunn.

Hvis det er sant at kristen tro og spiritualitet handler om relasjoner, vil dette måtte prege oss prester som pastorale ledere, uansett hvilken form for spiritualitet vi identifiserer oss med. Mitt ønske er at prestene skal bidra til sunne, ærlige og levende relasjoner utad i lokalsamfunnet, i stab, menighetsråd, overfor frivillige, kolleger og ledere. – Jeg tror ikke det nytter å fokusere ensidig på presteidentitet. - Den må uansett bidra til at vi frigjør andre til å gi det beste de har, inn i fellesskapet . Det fordrer prester som har tid og anledning til å lytte, se og reflektere - i fellesskap.

Da vi ble ordinert, ble det bedt for oss at troen måtte styrkes, at vi måtte dyktiggjøres og at Den Hellige Ånd måtte gi oss tjenestens gaver. La oss starte hver dag med å forvente at denne bønnen blir besvart der vi befinner oss geografisk, og der vi er i livet nå. For også i dag, står den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus foran oss og inviterer til livgivende fellesskap gjennom Ordet og sakramentene. Med utstrakte og sårmerkede hender sier han på nytt: Følg meg!

Denne kronikken er tidligere blitt trykket i Luthersk Kirketidende 12/2015.