1945: KrF hadde to representanter på Stortinget ved freden i 1945. Da Einar Gerhardsen (bildet) dannet sin samlingsregjering rett etter frigjøringen, holdt han KrF utenfor, men tok inn Kommunistpartiet, som ikke hadde stortingsplasser i det hele tatt. Foto: AP / NTB

Arbeiderpartiets kamp mot pietistene

O. Hallesbys «helvetespreken» i 1953 er en utømmelig kilde for dem som vil gremmes over kristne som holder fast Bibelens lære om «livets to utganger». I Inge Eidsvågs artikkel «Da helvete brøt løs» (Vårt Land 03.07) møter vi denne gremmelsen.

Men han har et videre perspektiv. Han redegjør for den teologiske konflikten mellom professor Hallesby og biskop Kristian Schjelderup. I tillegg går han inn på den statskirkelige vurdering av biskopens læreforpliktelse. Men Eidsvåg mangler det religionspolitiske perspektiv på Hallesbys tale.

Les også
Hallesby og MF

De viktigste religionspolitiske reaksjoner på Hallesbys prekenen kom fra Dagbladet og Arbeiderbladet. På det hold hadde man aversjon mot kristendommen som sådan og særlig den kristne lære om dom og fortapelse. Når denne læren ble spredt over NRK, virket det ytterst provoserende. Man mente at NRK burde ha avbrutt overføringen av Hallesbys preken. Et slikt budskap burde ikke ha fått noen offentlig eksponering. Retten til ytringsfrihet (Grl § 100) ble totalt glemt.

Et av Arbeiderparti-statens kulturelle mål var å nedkjempe den lavkirkelige pietistiske lekmannsbevegelsen. KrF hadde to representanter på Stortinget ved freden i 1945. Da Einar Gerhardsen dannet sin samlingsregjering rett etter frigjøringen, holdt han KrF utenfor, men tok inn Kommunistpartiet, som ikke hadde stortingsplasser i det hele tatt. Kampen mot den pietistiske lekmannsbevegelse ble intensivert.

I 1947 nasjonaliserte Arbeiderparti-staten ved rå flertallsmakt Indremisjonens lærerskole i Oslo for å kneble vekkelseskristendommens kulturpåvirkning.

I 1947 nasjonaliserte Arbeiderparti-staten ved rå flertallsmakt Indremisjonens lærerskole i Oslo for å kneble vekkelseskristendommens kulturpåvirkning. Det var denne kulturpolitiske konfliktsituasjon Hallesby talte inn.

Biskop Kristian Schjelderup reagerte skarpt på Hallesbys preken: Læren om «evige helvetesstraffer» hører ikke hjemme i kristendommen, kjærlighetens religion, mente biskopen. Den var strid med gudsåpenbaringen i Kristus. Biskopen møtte motbør blant annet i sitt bispedømme og ville at kirkeledelsen skulle vurdere om hans synsmåter var innenfor «den evangelisk-lutherske bekjennelseskirke».

1953: I Hallesby-Schjelderup-saken finner vi alle symptomene på krisen for det liberale demokratiet som vi i dag opplever, skriver Bernt T. Oftestad her. Professor dr. philos. Ole Hallesby (t.v.) biskop Dr. Theol. Kristian Schjelderup. Bildene er fra Menighetsfakultetet. Foto: AKTUELL / NTB

Departementet oversendte saken til de kirkelige høringsinstanser: «rikets biskoper» og de to teologiske fakulteter. Samtlige biskoper fant at Schjelderups syn ikke hadde dekning i bekjennelsen (Confessio Augustana XVII). Det samme hevdet Menighetsfakultetet. Teologisk fakultet derimot mente at det var innenfor læreforpliktelsens rammer.

Les også
MF har aldri forkastet Hallesby

Departementet bad dessuten professor i statsrett, Frede Castberg, om en statsrettslig vurdering, siden biskopene var kirkelige embetsmenn i en stat som var forpliktet på «den evangelisk-lutherske Religion» (Grl § 2), og Grunnloven ga Kongen styringsrett over kirkelivet (Grl § 16).

Castberg hevdet at Kongen har en suveren rett til å håndheve bekjennelseskravet overfor geistligheten. Han hadde ingen plikt til rådføre seg med biskopene og teologiske fakulteter. Kongen kunne suverent treffe sin læreavgjørelse.

Les også
Sto Hallesby for fascisme og antisemittisme?

Castbergs synsmåter vakte betydelig oppsikt. Rent formelt virket det som han videreførte eneveldets kirkestyre fra 1600-tallet. I realiteten tenke Castberg helt annerledes. For enevoldskongen hadde religionen et bestemt innhold forankret i en gitt normerende realitet: Skriften og den lutherske konfesjon. Castberg var ikke opptatt av en normerende realitet, men av muligheten til forandring. Man kan spørre: Mulighet for hva? Ifølge Castberg fantes det ingen sperringer for hva som her var mulig. Selv mente han at religionen skulle gis en humanistisk og liberal tolkning, i pakt med kulturutviklingen. Kirkestyrets overordnede forpliktelse var å sikre frihet i kirken, det vil si å følge liberalismens emansipasjonsideal. Castberg la premisser for et suverent statlig kirkestyre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ved kongelig resolusjon slo staten fast at biskop Schjelderup ikke hadde satt seg ut over sin læreforpliktelse.

Les også
MF forkaster sin opphavsmann

Noe senere fikk Stortingets Protokollkomite Schjelderup-saken til vurdering. Den formulerte et prinsipielt syn på forholdet mellom statsmyndighet og religion i demokratiet: Staten kunne ikke ta stilling til sannhetsinnholdet i en religiøs lære. Om helvete er en realitet, var det ikke opp til Stortinget å avgjøre. Stortingets oppgave var å påse at prosedyrereglene for slike saker ble fulgt.

Castbergs introduksjon av statens suverene rett til å avgjøre lærespørsmål fikk ingen støtte. Staten burde fortsatt søke råd fra kirkelige instanser. Denne viktige avslutningen på Schjelderup-saken har Eidsvåg ikke tatt med. For ham er det avgjørende at statsmakten slo fast «hva norske biskoper kunne mene om helvete». Slik gjør han seg til tilhenger av et autoritært statlig styre av religionen.

Les også
MF har aldri forkastet Hallesby

I Hallesby-Schjelderup-saken finner vi alle symptomene på krisen for det liberale demokratiet som vi i dag opplever. Hallesbys ytringsfrihet var et ikke-tema. I dagens demokrati er så vel ytringsfriheten som religionsfriheten presset. Den gamle evangelisk-lutherske konfesjonsstaten med sin statsreligion er borte. I stedet er det kommet en ny og autoritær konfesjonsstat som vil bestemme hvordan tros- og livssynsspørsmål skal forstås og løses. Denne staten er «konfesjonell» på en sekularistiske måte. «Konfesjonen» består i frihet, subjektivt realisert ved oppbrudd fra religiøse og kulturelle tradisjoner og autoriteter.

I dagens demokrati er så vel ytringsfriheten som religionsfriheten presset.

Friheten er tilsynelatende «tom», men fylles med et innhold som skal nedkjempe alt det man mener begrenser nettopp friheten. Den viktigste fiende er kristendommen. Under Covid-krisen er kirkelivet gjort «usynlig» og vært altfor strengt begrenset. Det går på religionsfriheten løs. Kristelige institusjoner trues til å oppgi det kristne syn på ekteskap og familie som sin basis. Gjennom skoleverket skal man sikre at den kjønnsnøytrale seksualfriheten nedfelles som sivilisasjonens grunnlag. Og denne fremtidsvisjon må ikke saboteres av kirkelig sjelesorg og åndelig veiledning.

Det staten gjør, er frimodig og freidig å ta stilling til sannhetsinnholdet i religiøs lære for å forkaste den og erstatte den med en ny ideologi. Kristne bør nå se vi går mot et totalitært demokrati, og de bør handle deretter.