Apologetikk – en veirydder

I den apologetiske debatten i Dagen det siste året har flere problematisert bruken av fornuften. Det kunne man forstått om poenget var at man likestiller apologetikk med frelsen. Det er derimot ikke tilfelle for apologetikkens oppgave er å være veirydder. At Guds kjærlighet og hans veier overgår vår forstand, kan jeg uten betekningstid skrive under på.

Det er noen som sier at de ikke har noe imot apologetikk, men de vil ha det på Bibelens premisser. Den skal ikke bygge på logikk, for logikken kan ikke frelse oss. I det siste er vi helt enige, logikken frelser ingen. Per Bergene Holm hadde nylig et innlegg i Dagen hvor han skriver at «teoretiske argumenter har ingenting for seg». Vel, det skal godt gjøres å bortforklare at Bibelen og oldkirken tar i bruk teori og logikk. Jesus er stadig i ordskifte med de skriftlærde og i brevlitteraturen er apostlene hele tiden opptatt med å forsvare evangeliet.

Jesus selv befaler oss at vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand (Matt. 22:37). Vi skal ikke bare elske Herren med hjertet, men også med forstanden. Gud har gitt oss forstanden. Vi har ikke to forstander, en til å elske Gud med og en annen til å finne ut av vitenskapelige spørsmål.

Edin Løvås skrev en gang : «Det finnes en del kristne som synes å mene at den som skal finne Guds vilje må koble ut forstanden. De er på villspor. En sunn Herrens disippel vil – tvert imot – som oftest finne Guds vilje gjennom å spørre hva Guds ord sier om situasjonen eller spørsmålet, og bruke vettet for å korrigere livet etter Guds ord.»

Lukas skriver i begynnelsen av evangeliet at det er skrevet for at Teofilos skal forstå at det er troverdig, alt det han har hørt om denne mannen Jesus, det er ikke bare rykter. I slutten av evangeliet er han ikke snauere enn at han bruker kvinner som vitner på at Jesus har stått opp (kvinner hadde mindre troverdighet). Dette fordi å skrive noe slikt er så absurd at det må være sant. Historien om Jesus er ikke eventyr, det er ikke løgn, få, om noen ville blitt overbevist når de leste at han brukte kvinner som vitner, om det var en løgn. Når han gjør det, må det være fordi det er sant. Lukas forteller videre i Apostlenes gjerninger (26:28) om dialogen mellom Paulus og kong Agrippa hvor det argumenteres med 1) Paulus hadde tenkt nøye igjennom dette og 2) Jesu gjerning skjedde ikke i en avkrok, to argumenter som styrket Paulus sin sak.

I 1. Peter 3:15-16 er viktig, det sier at vi skal forsvare oss mot dem som krever oss til regnskap for det håp som er i oss. Det skal vi gjøre med ydmykhet og gudsfrykt. Hva menes med ydmykhet? Om vi skal prøve å kontekstualisere teksten kunne vi sagt at vi skal la naturvitenskap være naturvitenskap og la teologi være teologi. Ikke overkjøre naturvitenskapen med hva Bibelen sier, for den har aldri vært en lærebok i naturvitenskap. Se hvordan Paulus hadde ydmykhet overfor folkene i Aten når han kommer til dem (Apg. 17:18-34), han overkjørte dem ikke med de ti bud, men sa han så de på alle måter var religiøse, de hadde t.o.m en helligdom for en ukjent Gud, for å være på den sikre siden. Paulus kontekstualiserer seg, og blir en hedning for hedninger, selv om han er jøde. Litt senere i samtalen med de atenske menn argumenterer han med at Gud ikke bor i templer som er laget av steiner, ei heller trenger han vår hjelp!

Paulus argumenterer med overfor korinterne (1. Kor 15) ved å henvise til vitnene: At Jesus først ble sett av apostlene og deretter av fem hundre på en gang. Med andre ord, det Paulus sier er at når fem hundre stykker har sett Jesus samtidig, etter at han var erklært død er det troverdig at han har stått opp fra de døde. Med dette er Paulus så sikker på at Jesus er stått opp at han tørr å si, om det ikke er slik, er de kristne de ynkeligste av alle mennesker.

Det er vanskelig å forstå hvorfor enkelte kristne har så mye imot at man argumenterer for at Jesus stod opp fra de døde? Hvorfor er det galt å argumentere for at en skapergud er den beste forklaring på eksistensielle problemstillinger? Vi som bruker apologetikk på denne måten gjør ikke annet enn hva Jesus, apostlene og de første kristne gjorde. Vi bruker den som en veirydder.