Antisemittisme og historierevisjonisme i FN

I Norge kan man få inntrykk av at FN er en form for et uoffisielt verdensparlament.

Vi har FN-dagen, og hører stadig i den politiske diskurs at man må ha et FN-mandat i utenrikspolitisk sammenheng.

Langt sjeldnere ser man kritisk analyse av FNs vedtak og beslutningsprosesser, samt hvilke land som sitter i bakgrunnen og fremmer forslagene og styrer fokuset.

Totalitære stater og demokratier vil naturlig nok ha forskjellig fokus og interesser. Frihet og trygghet for borgerne skal være demokratiets første interesse, mens totalitære stater vil helst bedrive overgrep mot egen befolkning i fred.

FNs ulike organer har en trist historie i så måte, og vi må spørre oss det grunnleggende spørsmål om FNs funksjonalitet og etter hvert legitimitet for frihet og demokrati i verden.

I 2001 ble det avholdt en konferanse i Durban, Sør Afrika i FN regi, som skulle bekjempe rasisme og diskriminering. USA og Israel forlot konferansen på grunn av antisemittismen som kom til uttrykk, og det jødiske senter i Durban måtte stenge under konferansen på grunn av trusselnivået mot jøder. Ganske ironisk, men ikke overraskende.

I 1946 opprettet FN ”UN Commission on Human Rights” (UNCHR). Dette organet ble avviklet i 2006 og erstattet av ”UN Human Rights Council” (UNHRC). UNCHR ble nedlagt på grunn av total dysfunksjonalitet og manglende troverdighet. Land med egne grove brudd på menneskerettigheter dominerte og resolusjonene fra UNCHR fikk selv i FN sammenheng for stor politisk slagside.

Status er likevel at det nye UNHRC har siden 2006 kommet med 68 resolusjoner mot Israel, og 67 mot hele resten av verden hvorav Syria (20), Myanmar (11), Nord-Korea (9), Iran (6), Sudan (3), men ingen mot land som Saudi Arabia, Kina, Pakistan, Tyrkia, Cuba eller Vietnam.

Heller ingen av diktatorene i de sentralasiatiske landene har fått noen resolusjoner mot seg for brudd på menneskerettigheter. Det hele fremstår som en farse. Til sammenligning burde land på Åpne Dørers liste vært en pekepinn for UNHRC: Nord-Korea, Irak, Eritrea, Afghanistan, Syria, Pakistan, Somalia, Sudan, Iran, Libya, Jemen, Nigeria, Maldivene, Saudi Arabia, Usbekistan, Kenya, India, Etiopia, Turkmenistan, Vietnam, Qatar, Egypt, Myanmar samt den Palestinske Selvstyremyndighet og Hamas (”Gasa og Vestbredden”).

Nå har UNESCO fremmet en resolusjon som er ren historierevisjonisme. Den er forfattet av den Palestinske Selvstyremyndighet, men fremmet av Sudan, Algerie, Egypt, Libanon, Marokko, Oman og Qatar i følge UN Watch. FN brukes til en islamifisering av historie og geografi. Patriarkenes grav i Hebron og Rachels grav i Betlehem kreves fjernet fra Israels liste over historisk arv.

Klagemuren og Tempelplassen omtales konsekvent med arabisk/islamske navn og israelsk tilstedeværelse omtales konsekvent som okkupant. At Tempelplassen under islamsk autoritet er det eneste stedet som har begrenset adgang i Jerusalem for andre religioner, nevnes overhodet ikke. 6 land stemte i mot resolusjonen: USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Litauen og Estland. Sverige, Frankrike, Spania og Hellas er europeiske land som avstod fra å stemme. Den som tier den samtykker. Trist opptreden i FN av våre svenske naboer.

Israel fremstår som en øy av demokrati, frihet og håp, omgitt av et hav av totalitære regimer og undertrykkelse i Midtøsten. Likevel er det en notorisk pågående antisemittisme som råder i sentrale deler av FN systemet. Norske myndigheter må adressere disse problemene i FN. Vi har ikke råd til å la være.