Ansiktenes vitnesbyrd

I vinter var jeg på en stor nasjonal kristen lederkonferanse. Jeg traff en god del kjente og kjære, men for det meste var det folk jeg ikke kjente. Jeg er ny i den sammenhengen. 

Mye godt ble sagt og forkynt disse dagene. Men noe annet ble også viktig for meg. Det var noe kjent med ansiktene, enda jeg ikke visste hvem de var. 

Har du opplevd noe tilsvarende? Du har jobbet lenge med mennesker, i en kristen sammenheng. Så treffer du andre, kanskje i en annen kristen sammenheng. Men du kjenner dem bare igjen.

De var fra store og små menigheter over hele landet. Det var ansikter som lyste av solid ansvar, stabilitet og karakter. Med spor av personlige kamper, gode valg og forsoning med Gud. Mennesker som var elsket av Gud, og satt nær så mange. 

Lille Norge, kanskje små menigheter, kanskje spredt. Man snakker ofte om at det skulle vært mer, eller annerledes. Men det var ikke det jeg så. Jeg var overveldet av å se alle disse solide ansiktene, hundrevis, fra hele vårt land. Ansiktene bar det store vitnesbyrdet til meg. At jo, vi står der, så mange. 

Johannes var i Himmelen: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål.» (Åp 7) Jeg var bare på en kristen lederkonferanse. Og de var ikke fra alle folkeslag, men fra mange bygder og byer. Men du, så fint det var!