Åndelige ledere på bedehuset

På årets 1.mai møte på Tryggheim skoler, kom Sølve Salte med en sterk oppfordring til bedehusfolket om å styrke det selvstendige arbeidet på bedehusene og å be fram lokale åndelige ledere. Jeg tror han peker på noe avgjørende viktig. Mer enn noen gang trenger vi et fornyet lokalt åndelig lederskap som vil la Guds ord være rettesnor.

Bibelen gir oss ingen pålegg om hvordan vi skal organisere Guds menighet. Den gir beskrivelse av hvem menigheten er og noen elementer som finnes i forsamlingen av Guds folk. Selve den ytre ramme for menigheten, står vi friere til å organisere. I Luthersk sammenheng sier vi at de ytre kirkeorganisatoriske spørsmål er adiaforon, det vil si at vi har frihet til å organisere oss etter hva vi synes er tjenlig for å fremme Guds rikes sak.

Bekjennelsesskriftet CA sier at Guds menighets kjennetegn er at evangeliet blir forkynt rent og sakramentene forvaltet rett. Menigheten er alle gjenfødte Guds barn. Ludvig Hope formulerte dette på denne måten: «Kirken er Guds folk.» Guds ord sier videre noe om at Gud setter i menigheten ulike nådegaver og tjenester. Disse blir gitt til den enkelte kristne, for å tjene de andre i menigheten.

Noen i menigheten får et kall og nådegave til å være åndelig leder. Denne nådegave og tjeneste blir kalt med ulike benevnelser i Guds ord, blant annet hyrde, eldste og forstander. Denne tjenesten er tillagt menn med kall og nådegave til dette. På mange bedehus er det en stor nød at det er ytterst få menn som vil ta ansvar. Er det mangel på nådegaver eller mangel på villighet?

Videre sier Guds ord: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet.» (1Tim 3:2-4)

På bedehusene har vi inntil nylig ikke hatt valgte eldster. Det er ulike grunner til det. En grunn er at bedehusbevegelsen oppstod innad i Den norske kirke (DnK) og har ikke sett på seg selv som noe kirkesamfunn. En viktigere grunn er at den radikale del av bedehusbevegelsen aldri har anerkjent den embetstenkning som vi finner bl.a. i DnK, men har istedenfor forstått Guds ord slik at alle kristne er prester som Gud gir ulike nådegaver, det allmenne prestedømme.

En tredje årsak til at denne delen av bedehusbevegelsen ikke tidligere har valgt eldster, er at vi har ment at nådegavene «flyter» opp i forsamlingen. En blir ikke eldste ved å bli valgt til det, men i kraft av nådegaven og tilliten en har i forsamlingen. Ved å velge eldster på demokratisk vis, står en i fare for å sette noen til denne tjenesten som ikke har nådegaven til det.

Rent praktisk har det ofte fungert slik at når misjonslag valgte styre og formann, ble den eller de med størst åndelig tillit valg. Det mest vanlig var at formannen også var en eldste. Men noen ganger var den eller de som var eldste ikke valgt inn i styret, men de fungerte likevel som hyrder i kraft av sin nådegave og tillit blant kristenfolket.

Slik jeg har skissert, fungerer det nok fremdeles på de fleste bedehus. Noen større forsamlinger har de senere år valgt eldsteråd, ikke minst ut fra et ønske om dette fra yngre misjonsvenner. Her må det være frihet til å tenke hva som er best tjenelig.

Hvem skal en så oppsøke på steder der det ikke er valgt eldsteråd? Ved spørsmål om sjelesorg og åndelig veiledning kreves tillit. Bibelen sier ingen ting om at det er et kriterium for å være sjelesørger, at du er valgt til det. Tvert imot. Guds ord sier at alle Guds barn er åndelige prester. En kan derfor gå til den en har åndelig tillit til i slike saker. Hvis det er vanskelig å finne en slik i ens egen forsamling, kan noen en har tillit til fra andre forsamlinger eller en forkynner som misjonen har kalt til tjeneste kontaktes.

Den som ønsker å bli salvet og bedt for, kan gå fram på samme måte som nevnt ovenfor. Hvis en ikke vet hvem en skal spørre, er det naturlig å gå til formannen i forsamling. Kan ikke vedkommende hjelpe, vil han finne en annen å henvise til.

Hvordan får den som har hyrde-nådegave frimodighet til å bruke denne nådegaven når han ikke er valgt? Nådegaven er gitt til forsamlingen. Forsamlingen vil se hvem som har denne nådegave og gjøre seg bruk av den. En hyrde vil ikke «stille seg opp» å annonsere seg selv, men forsamlingen vil «ta nådegaven i bruk». I tillegg er det en god hjelp i veiledningen som ofte er gitt: Nådegaven ser oppgaven!

Guds menighet er først og fremst et rike av tjenere. Vi er satt til å tjene hverandre, ikke til å herske eller undertrykke. Om vi har fått ulike nådegaver og tjenester, betyr ikke det at den ene er «stor» og den andre «mindre». Vi er alle store syndere som har fått en enda større nåde på grunn av Jesus fantastiske frelsesverk. Derfor heter det nåde gave og derfor er det nåde å få tjene hverandre i Guds forsamling.

Jesus er den store hyrden. Han kaller noen av sine til å være hans under-hyrder. Vi trenger slike som er villig å lede og veilede som Guds ord. La oss be Gud drive slike arbeidere ut til sin høst.