Å vente med forventning

En gang mellom påske og pinse fikk apostlene en klar beskjed fra Herren Jesus selv:

«En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» (Apg 1,4–5)

Jeg vet ikke hva disiplene tenkte da Jesus sa disse ordene. Noen tenkte nok: «Å nei, må vi vente. Å vente er det verste jeg vet.» Andre tenkte kanskje: «Så godt at vi skal få vente. Da kan vi forberede oss på det Herren vil gjøre blant oss.»

Personlig er jeg ikke alltid så god på å vente. Men gjennom årene har jeg lært at det å vente faktisk kan være en god ting. Det går an å vente aktivt – med forventning. Ordet for å vente som brukes i teksten vår, er perimenō, på koinégresk, som betyr å bli værende på et sted i forventning.

Selve pinsedagen kom nok som en overraskelse på apostlene og vennene deres. Men fordi venting hadde blitt til forventning, var de i stand til å ta imot det Herren ville gjøre blant dem.

Det er lenge siden den første pinsedagen, men jeg tenker at pinsedagen er dagen som enda ikke er over. Herren fortsetter å utøse sin Ånd over de som tørster.

Her er min oppmuntring til deg: Legg inn ei stund i løpet av dagen hvor du ganske enkelt venter på Herren. Ha forventning til at han vil møte deg der hvor du er!

Venting er ikke bortkastet tid – det er rommet der Gud får handle.