Å stole på mektige menn

En morgen da jeg åpnet kjøkkenskapet for å begynne å lage frokost, falt det ut en kopp som knuste mot kjøkkenbenken. På koppen sto det «sutalaust og kjekt», og den var et minne fra Eidfjord hotell i Hardanger fra sommeren 2014. Litt kjedelig selvsagt, men et hverdagsuhell og ikke den store katastrofen.

Mens dette lille trofé for bekymringsfriheten gikk i knas, sto radioens nyhetssending og duret med Donald Trumps siste påfunn og minnet om at det ikke bare er bekymringsfrihetens markører som kan gå i stykker; nå er det selve bekymringsfriheten som er i ferd med å forlate oss. Den alliansen mellom USA og Vest-Europa som ble opprettet etter andre verdenskrig, skulle beskytte demokrati og menneskerettigheter mot angrep fra diktatorer og totalitære ideologier, og det har den faktisk klart. Men hvor lenge vil den tryggheten vare?

Nå er det en overdrivelse å si at dette har vært bekymringsfritt. Systemet har vært opprettholdt ved hjelp av atommakt, og periodevis under den kalde krigen oppfattet vi atomkrigsfaren som reell. Alliansen har heller ikke forhindret at noen av dens mektigste har foretatt seg ting som knapt har vært i full overensstemmelse med demokratiske prinsipper.