Å snakke om tro

Min drøm er at vi som kristne klarer 
å skape et større rom for å snakke om tro 
i landet vårt.

Det er få tema som ikke blir snakket åpent om i vårt samfunn. Tro, og særlig kristen tro, er derimot ikke like vanlig å snakke åpent om. Både i private sammenhenger og i samfunnsdebatten opplever jeg at troslivet i liten grad snakkes om. Jeg vil påstå at tro er ett av vår tids store tabu.

For noen uker siden gjestet Petter Stordalen talkshowet til Fredrik Skavlan. Det var et program der tro faktisk ble et tema. Der ble det naturlig å snakke om Gunhild Stordalen, konen til Petter Stordalen, som er rammet av en alvorlig sykdom.

Han ble spurt om han noen gang ba. Han fortalte åpent om at han hadde bedt for konen. Han gikk videre til å fortelle om alle menighetene som hadde sendt melding om at de ba for Gunhild. Han snakket åpent om hvor mye han satte pris på det.

Denne hendelsen ble en oppvekker for min del. Så naturlig det virket for ham å snakke om bønn på den måten. Det var litt utypisk, og jeg synes det var noe fint og befriende over det.

Hva er det med den norske kulturen som gjør at det er så lite naturlig å snakke om tro? Er det fordi det faktisk ikke finnes så mye tro der ute?

Nei, det tror jeg ikke. Petter Stordalen hadde ingen klart definert kristen tro, men kunne likevel snakke naturlig om bønn i sin søken etter svar. Jeg tror gjerne at vi som kristne ikke er flinke nok til å gjøre troen vår til en naturlig del av den daglige samtalen.

For mange av oss er troen det viktigste i livet. Jeg tar meg likevel i at det ofte er vanskelig å snakke høyt om mitt forhold til Jesus, særlig i samfunnsdebatten, men også i møte med mennesker som ikke tror.

Her vil jeg påstå at vi kan lære noe av amerikanere. Mitt inntrykk er at det er større rom for å snakke om tro i USA. Hvis naboen er i en vanskelig situasjon kan man gjerne komme med utrykket «jeg ber for deg» uten at det skaper en merkelig stemning.

Samtlige presidenter har også hatt som vane å avslutte viktige taler med «Gud velsigne deg». Bønn i ulike anledninger er også mer vanlig i USA. For de som har fulgt seremoniene når en ny president innsettes, har sett at det settes av rikelig med tid til bønn.

For meg må jeg si at det oppleves ganske fantastisk. Her hjemme snakker vi gjerne varmt om den kristne kulturarven, men ville gjerne tenkt det som uaktuelt å for eksempel åpne Stortinget med bønn.

Min drøm er at vi som kristne klarer å skape et større rom for å snakke om tro i landet vårt. I løpet av livet har jeg fått snakket med ulike mennesker om tro, og forholdet til for eksempel bønn. Det har vært de mest meningsfulle samtalene jeg har hatt.

Jeg har også fått fine anledninger til å snakke om hvorfor jeg er engasjert politisk. Da har det ikke vært mulig å unngå å snakke om troen på Jesus, fordi det er selve grunnlaget for hvorfor jeg er med i politikken.

I samfunnet i dag koster det mer å snakke om god gammeldags kristendom, enn for eksempel om healing og moderne spiritualitet. Jeg vil være med på å skape mer rom for kristen tro der jeg deltar.

Jeg lar meg inspirere av personer som på en naturlig måte utrykker hvordan troen påvirker livet. Vi kan være ærlige og hele som mennesker der hvor det er rom for å dele tro.

Derfor må vi frimodig skape det rommet når det oppleves trangt. For hva er ikke mer naturlig enn å snakke om det som betyr mest for oss?