| Debatt
Å se den ensomme i menigheten
RELASJON: I menigheten bør det første steget være å se hverandre med bakgrunn i Guds Agape kjærlighet, og å ha god vilje og tid, til å være nær for å dele, skriver Einar M. Stensland.
Adobe Stock
Det var en tankevekkende artikkel som sto i Dagen lørdag 10.10. og som fanget min oppmerksomhet: «Hvem går ensom hjem etter gudstjenesten?» Jeg skal ikke kommentere innholdet, men det er verdt å tenke litt over hvorfor det er mulig at noen kan gå ensom hjem fra gudstjenesten, uten å føle seg sett og inkludert.
I tillegg vil jeg dele noen tanker om å se den ensomme i menigheten, for det hele må begynne der.
I en by hvor jeg var pastor i en menighet, hadde jeg holdt en andakt på et sykehjem. Og da jeg var ferdig og gikk ut, kom bestyreren etter meg ut på trappa, og sa med gråtkvalt stemme: «Pastor Stensland, jeg er byens ensomste menneske.» Der og da overrasket det meg fordi han var en samfunnsengasjert mann, godt kjent av de fleste. Hvordan kunne han da være så ensom? Ingen visste om ensomheten han bar i sitt indre, den eide han for seg selv, og for ham var den skambelagt og rammet hans selvfølelse, men nå klarte han å si det til en ung pastor.
