Å brolegge med gode intensjoner
En ting er forholdet som har å gjøre med om bistand virker eller ikke virker etter hensikten, men en langt verre sak er det om bistand faktisk fungerer kontraproduktivt, og kan være til hinder for utvikling, skriver Morten Høglund (Frp).
Bistandsdebatten var i flere tiår umulig å føre uten at de av oss som stilte kritiske spørsmål ved gjeldende politikk nærmest fikk huden full og straks ble stemplet som inhumane, egoistiske og uten omtanke for verdens fattige. Heldigvis har det skjedd noe med debatten de siste årene. Det er nå mulig å føre en diskusjon om disse tingene uten at man blir stemplet så fort man ymter frempå med kritiske bemerkninger om bistandspolitikken.
I mer enn 50 år har norske myndigheter sendt av sted milliarder av kroner til mer enn 100 forskjellige land opp gjennom årene. Vet vi nok om resultatene av dette? Kan noen med hånden på hjertet stå frem og si at dette har vært en svært vellykket del av utviklingspolitikken? Det er få som betviler de gode intensjoner som ligger bak mer enn et halvt århundre med norsk bistandspolitikk, men vet vi nok om hvordan våre gode intensjoner har gjort seg gjeldende i praksis? Man gjør klokt i å legge seg på minnet at gode intensjoner kan føre til negative konsekvenser.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I en nylig utgitt bok skriver Stein Hansen om forholdet mellom bistand og korrupsjon. Hansen har mer enn 40 års erfaring fra arbeid med utviklingspolitikk og bistand, og er en person det er verdt å lytte til. En ting er forholdet som har å gjøre med om bistanden virker eller ikke virker etter hensikten, men en langt verre sak er det om bistanden faktisk fungerer kontraproduktivt, og kan være til hinder for utvikling. Hansen peker på at den massive utviklingsbistanden har fungert som en bremsekloss for reformer innen forvaltning, styresett og nødvendige satsninger på skole, helse og infrastruktur, inkludert transparente og rasjonelle skattesystemer.
Regimenes ledere og de som lever beskyttet under deres vinger har anledning til å søle bort midler fordi de vet at det snart vil komme påfyll av midler utenfra, våre bistandspenger som skulle gått til å reformere i demokratisk retning og løfte mennesker ut av fattigdom. Slik sett har bistand dessverre vært et hinder for utvikling i fattige utviklingsland, og det er forståelig at dette er tung kost å svelge for de politikere som har forsvart dette systemet over flere tiår og bistandsindustrien som lever av dette systemet.
Det er på høy tid at vi legger om utviklingspolitikken slik at vi får den faktabasert, og i tillegg bør vi fortsette å legge om politikken slik det faktisk har vært signalisert de siste årene under den rødgrønne regjeringen, der man både erkjenner at utviklingspolitikk er mer enn bistandspolitikk og at de viktigste drivkreftene for utvikling, vekst og global fattigdomsbekjempelse ikke er bistand, men handel, åpne økonomier, velfungerende rettstater og rammebetingelser og infrastruktur som innbyr til satsning på oppbygging av lokal industri og næringsliv.
Det er også en myte som holdes i live av enkelte på venstresiden at handelsliberalisering og lavere skatter må føre til automatiske kutt i velferdstjenester i utviklingslandene. Samtidig er det slik at utviklingslandene selv må få anledning til å fastsette sitt skattenivå og avgjøre omfanget av offentlige velferdsordninger. Den rødgrønne regjeringens uttalte ønske om å eksportere den norske velferdsmodellen kan oppfattes som et forsøk på å bedrive nykolonialisme.
Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling gjennom å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim statsgjeld, sikring av eiendomsrettigheter for det brede lag av befolkningen, satsning på helse og utdanning, kanalisering av bistand gjennom frivillige organisasjoner og globale fond, forsterket nød- og katastrofehjelp, økt satsning på handelsfasilitering og bistand til strukturelle tiltak som fremmer demokrati rettsstat og markedsøkonomi. Sist, men ikke minst, vil Frp at alle tiltak som støttes skal bli gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og regnskapskontroll.
