Russland og Vesten

Russland og Vesten bør erkjenne sin felles utfordring.

Russland er ikke Sovjetunionen, Putin er ingen Stalin

La oss først slå fast det ubrytelige bånd til NATO. USA er vår nære allierte og har vært vår sikkerhetsgarantist gjennom to verdenskriger.

Sovjetunionen var en eksistensiell trussel mot vår samfunnsmodell og sivilisasjonsforståelse. Stalin var en ond despot som myrdet millioner av sine egne.

Men vi lever i 2016. Den kalde krigen har vært slutt i 27 år og verden ser helt annerledes ut i dag. Faktum er at trusselbildet er mer likt situasjonen rundt første verdenskrig enn andre verdenskrig med den etterfølgende kalde krig.

De store utfordringene for Europa og vesten er terror, masseinnvandring til Europa og jihadisme. Khalifatet er tilbake. Tyrkia minner mindre og mindre om Atatyrks post-ottomanske rike, det virker snarere som om ottomanerne er tilbake.

Iran er en livsfarlig stormakt som truer daglig med utslettelse av Israel. IS, al-Qaida og Det muslimske brorskapet truer med og utøver global terror og trusler, milliarder av mennesker lever under umenneskelige forhold og under totalitære og undertrykkende regimer.

Nord-Korea rasler med sablene og atomfrykten, og ingen vet hva den uberegnelige og ukjente lederen i Pyongyang kan finne på.

Sett fra et nøytralt perspektiv må vel snart også Torbjørn Jagland erkjenne at Nobels fredspris til Barack Obama var prematurt.

Den ”messianske” suggesjonen som omgav Obamas innsettelse som president har fått en hardt medfart og er ikke lenger å spore. Fra sin første tale i Kairo og til sin systematiske støtte til det muslimske brorskap har Obama bidratt til å fjerne den ene sekulære lederen etter den andre i det muslimske Midtøsten. Resultatet har vært en oppblomstring av voldelige og undertrykkende khalifat-lengtende miljøer.

Obama har avviklet sanksjonene mot Iran, det er nå bare et tidsspørsmål før de når sine mål om atomvåpen. Imens blir den amerikanske marinen ydmyket i Hormuz stredet.

I Syria ville Obama fjerne nok en stabilitetsskapende diktator. I nabolandet derimot pleier han sitt nære samarbeid med president Erdogan i Tyrkia som bomber kurderne i Syria, undertrykker dem i sitt eget land og som åpenbart bruker IS til sin fordel i et storpolitisk spill.

Obamas bekjempelse av IS er det ingen som forstår seg på. Sett opp mot engasjementet til general Schwarzkopf og president Bush i Irak virker det hele halvhjertet, og man kan spørre seg: Hva er egentlig målet til Obama?

To aktører har trått frem og reddet situasjonen så langt: President Al Sisi i Egypt har satt en stopp for det muslimske brorskapet, og president Putins engasjement i Syria har hindret et systemkollaps. Begge kritiseres og demoniseres av europeisk presse og Obamas Hvite Hus.

Men det er noe som skurrer i Russlands-demoniseringen i Vest Europa og Obamas USA. Russland er riktignok ikke et strålende demokrati, korrupsjon er en svøpe og man skal være forsiktig i sin politiske opposisjon. Men det er heller ikke akkurat behagelig å bli forfulgt av norsk presse for å være politisk ukorrekt, og sterk er den som skal tåle det. Derfor må vi løfte blikket og se på det store bildet.

Sannheten er at Russland og Vesten trenger hverandre. Putin gjenreiste den russiske stat, stanset islamsk terror i Russland, tok makten fra oligarkene som var på veg til å skape anarki, økte initielt befolkningens levestandard og fikk sikret den strategisk avgjørende viktige militærbasen på Krim.

Derfor er Putin en populær president. Putin bekjenner seg til den kristne tro, og har satt moral og kultur på det politiske sakskartet. Dette i seg selv er en dødssynd overfor den liberale ateistiske presse i Vest Europa. Men det viktigste for oss i Vesten er at Russland i dag har vist seg å spille en konstruktiv rolle i en kamp hvor Vesten og Russland har felles interesser.

Det er interessant å notere at Israel har ikke villet være med på sanksjonene mot Russland og har i dag fremforhandlet en frihandelsavtale.

Mens jødene rømmer Vest-Europa hvor offentligheten bare halvhjertet vil erkjenne at dette er tilfelle, ønsker Putin jødene varmt velkommen til Russland hvor han garanterer trygghet og sikkerhet for dem.

Har Vesten og Østen byttet roller?

Det var da i øst pogromene utløste den første Alyiah bølge på slutten av 1800-tallet hvor jødene søkte seg hjem til Palestina?

Willy Brandt var en modig mann som strakk ut en hånd og etablerte dialog og startet en prosess for tillitsbygging. Reagans sterke militærmakt og dialogvilje brakte uforsonlige fiender til avslutning av den kalde krigen, og Gorbatsjov viste vilje til å se det gode i en annen som han var opplært til å se på som fiende.

Derfor er spørsmålet: Hvor kommer denne ekstreme anti-russiske stemningen fra i vår tid? Og hva er logikken i at samtidig som det males et fiendebilde av Russland, synes våre politikere helt blottet for evne og vilje til å bygge opp igjen en sterkt redusert forsvarsevne?

Sett fra Russisk side har NATO ekspandert rett inn i deres bakgård, fra NATOs side har Russland tatt seg til rette i Georgia og Ukraina. Derfor trenger vi nå å skape flere politiske og kulturelle kontaktpunkt mellom Vesten og Russland. NATO må erkjenne Russlands interesser i å sikre militærbasen i Sevastopol og Krim halvøya, og Obama bør se at Tyrkia i dag er en større trussel mot USAs interesser i Midtøsten enn Russland.

Vi trenger en ny Willy Brandt og en ny Ronald Reagan. Vi trenger å bygge opp vår forsvarsevne, og bygge tillit til Moskva. Faktum er at både Donald Trump og Ted Cruz har signalisert vilje til å gjøre dette. Det er Obama som har ført en uforståelig og tåkete amerikansk utenrikspolitikk. Obama er vel egentlig USA´s første anti-amerikanske president.

Tragedien i Syria trenger Russland som en konstruktiv aktør. Den neste amerikanske presidenten har forhåpentligvis en annen agenda enn Obama. USA trenger en ny pro-amerikansk president, en president som kan se de store linjene og bygge på kristendommen som en felles plattform mellom Russland og Vesten. Noen ganger kan religion være problemløseren. Og kanskje er det nettopp en reparert tillit som kan bli løsningen for en fastlåst situasjon i Ukraina.