Kamuflert jødehat
Når man oppfordrer norske jøder til å forlate landet, har man gått over en grense.
I dagens Norge er det krevende å hevde offentlig at man misliker eller avskyr jøder og at det beste ville vært om alle jøder forlot landet. Hvis man ikke sier det på en kamuflert måte, da.
Til og med fra de tidligere så aktive nynazistene i Vigrid og Boot Boys har det blitt påtagelig stille nå. Det er kun fra helt ekstreme islamistiske miljøer som Profetens Ummah at vi i våre dager får presentert åpne antisemittiske uttalelser.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men denne tausheten må ikke forlede oss til å tro at det primitive jødehatet er borte fra folkedypet. Meningsmålinger de siste årene har dokumentert det på en bekymringsfull måte.
Holocaust-senterets undersøkelse fra juni i fjor viste at mer enn hver fjerde nordmann (26 prosent) mente det er riktig at «jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Samme andel trodde at «jøder i dag utnytter minnet om Holocaust til sin egen fordel». Tolv prosent mente at jødene selv har skylden for at de har blitt forfulgt. Rundt ti prosent gav uttrykk for at ville ha reagert negativt på å få jøder som naboer eller i vennekretsen.
Fordommene mot jøder bobler altså fortsatt under overflaten. Men det er forholdsvis sjeldent at de kommer åpent frem i dagen. Og når de gjør det, er de gjerne kamuflert på en måte som gjør dem mer respektable.
I nyere norsk historie er det særlig kritikk av jødisk religiøs praksis som har vært benyttet for å gi hatefulle, offentlige utfall mot jødene et slags ferniss av anstendighet.
I mellomkrigstiden raste det for eksempel en opphetet debatt om den jødiske, rituelle slaktemetoden, såkalt kosher-slakting. Og det var ikke bare dyrevernshensyn som besjelet motstanderne av slaktemetoden. Bondepartiets representant, Jens Hundseid, som senere ble statsminister i Norge kom blant annet med følgende kraftsalve fra Stortinget talerstol:
«Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier.»
Bondepartiets organ Nationen gav i samme debatt spalteplass til innlegg av denne kaliberen:
«Kan de ikke bekvemme sig at spise kjøt av norske husdyr, som er slaktet paa godt norsk vis, saa faar de heller forlate Norge.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi ble minnet om disse uttalelsene da vi leste leserbrevsiden i søndagens VG. I et innlegg der ble temaet omskjæring av gutter behandlet under tittelen «Grotesk skikk». Skribenten krevde en slutt på «denne groteske mishandlingen av uskyldige barn» før han avsluttet med følgende kraftsalve:
«Har hørt at jøder vurderer å fraflytte landet om forbudet blir innført. Er det slik at de må reise herfra for å få fortsette med mishandlingen så får vi hjelpe med å pakke».
Her snakker vi altså om et innlegg i papiravisen, ikke den åpne kloakken som tidvis renner under artiklene i mange aviser i form av anonyme ikke-godkjente nettinnlegg. Denne artikkelen har tvert imot gått igjennom alle redaksjonelle kontroll- og kvalitetsvurderinger i VG for så å bli plukket ut blant den store mengden innlegg som hver dag blir sendt inn til avisen.
Man må gjerne være prinsipiell motstander av både rituell slakt og omskjæring av gutter. Men når slik religionskritikk går over i åpne oppfordringer til norske jøder om å forlate landet, har man gått over en grense.
Grensen mot jødehatet.
