Helhjertet sammen
Der Kvalbein er mest opptatt av Gudsbegrep, er jeg mest opptatt av å mobilisere til engasjement. Det kan by på misforståelser.
I kommentaren « Generasjonskampen i kristen-Norge» i Dagen 11. juli brukte jeg Jon Kvalbeins kritikk av vår lanseringsbok «Gud er tilbake!» som et eksempel på generasjonsspenninger.
Der hans bakteppe var innholdet i boken, var mitt bakteppe i første omgang leder- og endringskrisen vi opplever i kirke-Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det at Kvalbein etterspør en tydeligere kristologi i «Gud er tilbake!» brukte jeg som eksempel på hvordan generasjoner kan se ulikt på samme virkelighet; i dette tilfelle sekulariseringsgraden av Norge og virkemidler for å få dens apostler i tale.
Det å stikke hodet frem og starte nytt, er i sin natur krevende. Det har vi også fått erfare i Skaperkraft. Det som like fullt har vært overraskende å oppleve, er hvor lite engasjement det er å finne i aldersgruppen 30-60 år. Her er det dessverre ikke mye mot å finne.
De som både vil og tør, er enten yngre eller eldre. Sydenreisene synes på noen måter dessverre viktigere enn kristent arbeid. Her trenger vi en indre vekkelse, og det tror jeg vi kan være enige om.
Mitt poeng i kommentaren 11. juli var at det ligger svært mye frigjørende energi om hver generasjon heier på dem som kommer etter. Det kan vi gjøre mens vi fortsatt er i sving, enten vi er i 30- eller 70-årene.
Så til Kvalbeins konkrete utfordringer, som jeg altså ikke i særlig grad opprinnelig besvarte.
For det første er det mer naturlig at bokens hovedredaktører utfordres på det innholdsmessige. De har satt sitt preg på bokens teoridel, selv om vi i arbeidsgruppen som arbeidet frem boken sammen, står godt bak innholdet. Da boken er en antologi, er det åpenbart at hensikten er debattskapende og ikke dogmatisk. Skaperkraft står ikke bak meningsinnholdet i bidragskapitlene.
I teoridelen, som vi altså er stolt av, forfektes det den kanadiske teologen Charles Taylor definerer som «overlappende konsensus». Det betyr at vi på tvers av skillelinjer må finne felles verdier som gjør at ulike livssyn lever godt på et felles offentlig torg. Her er vi på linje med Stålsett-utvalget.
Der vi er uenige er at vi mener det offentlige rommet i Norge på en spesiell måte kan forankres i Bibelens grunnverdier. Vår tanke har vært at i en tid hvor livssynsmangfoldet stadig vokser, krever det ulike innganger for å diskutere religionens plass.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vår analyse er tosidig:
1) Det er ikke bare kristentroens uttrykksrom som er truet, men religion i seg selv i det offentlige rom.
2) Spesielt som evangeliske kristne har vi hatt en tendens til kun å kjempe for egne rettigheter i det offentlige rom. En god inngang for en lanseringsbok fra oss var derfor å ta opp religionens plass på generelt grunnlag, på vegne av alle troende.
Dette betyr ikke at vi bedriver, står for eller ønsker synkretisme. Det betyr kun at vi med vår første utgivelse ønsket å bygge en plattform hvor budskapet er
1) religion er viktigere enn noen gang
2) derfor må det norske samfunn forstå fenomenet og
3) det må være rom for religiøse meninger i den offentlige debatt. Forståelse for dette oppnådde vi altså i rimelig grad. Det går an å argumentere for tro på flere nivåer. Vi valgte dette som vårt første bidrag.
Kvalbein etterlyser så hva vi ønsker å bruke vår plattform til. Skaperkraft kommer utvilsomt til å presentere tydeligere publikasjoner på hvilket bidrag kristen tro og tanke har hatt og har i det norske samfunn enn det «Gud er tilbake!» gjorde.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi bygger stein på stein og tenker at her må vi arbeide langsiktig, bygge troverdighet, tillit men også fremvise mot. Generasjonsspenninger, som andre spenninger, er et gode fordi det gir rom for forbedringer.
Vi fortsetter altså mer enn gjerne å ta imot Kvalbeins - og andre eldres - betimelige innspill.
Skal norske øyne på nytt åpnes mot Kristus er grunnbetingelsen likevel den at vi helhjertet står sammen.
Hermund Haaland
daglig leder i tankesmien Skaperkraft
