Familienes nye tjener
Vi vil håpe at Horne bevarer evnen til å stille motspørsmål og undre seg over hvor samfunnet er på vei.
I lørdagens Velsignet Helg formidlet vi et interessant møte med landets ferske barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne . Frp-politikeren møtte motstand fra første stund i sitt nye verv. Den viktigste årsaken var en Twitter-melding hun skrev i 2010 som stortingsrepresentant: «Er det helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?» spurte Horne.
For få år siden ville politikere fra de fleste partier kunne stilt det samme kritiske spørsmålet. Nå er det en alvorlig overtredelse av tidsåndens strenge moralkodeks å signalisere noen form for skepsis til alt som kan kalles homokamp. Blant dem som forutsigbart nok rullet fram kanonene, var AUF-leder Eskil Pedersen og SV-stortingspolitiker Snorre Valen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det drønnet også fra valgforsker Frank Aarebrot: «Hvis vi får en homohater som likestillingsminister, får regjeringen et problem,» sa han til Nettavisen. Homohater? Man må nesten gni seg i øynene.
Forfatter Kaj Skagen tok et prisverdig oppgjør med bølgen av beskyldninger i ukeavisen Dag og Tid. Han påpekte at kritikken mot Horne var tatt ut av sin sammenheng. Bakgrunnen for spørsmålet hennes var en nyhetssak i Vårt Land. Den rødgrønne regjeringen hadde støttet produksjon og distribusjon av en håndbok som tok sikte på å «utvide barns kjønnsidentitet» og innlemme seksuelt mangfold i kunnskapsformidlingen til to-, tre- og fireåringer. «Dette var eit prosjekt for endring av medvit på djupt nivå», kommenterer Skagen.
Metodene som blir beskrevet i materialet, gir assosiasjoner både til bevissthetsutvidende New Age-kurs og til politiske omskoleringsprogram, ifølge forfatteren. Kombinasjonen av samtaleopplegg, videoobservasjon til bruk for senere analyse og bytte av kjønnsroller framstår som farlig nær indoktrinering. Skagen beskriver treffende Hornes Twitter-spørsmål som «ikkje berre legitimt, men teikn på eit naudynt og prisverdig liberalt instinkt».
Den nylig avgåtte rødgrønne regjeringen har markert seg som en offensiv agent for homobevegelsen. Vi vil håpe at Horne bevarer evnen til å stille motspørsmål og undre seg over hvor samfunnet er på vei. Når det rokkes ved så grunnleggende strukturer som kjønnspolariteten - og når den naturlige enheten av mor, far og barn gjøres til ett av mange alternativer - trengs det politikere som våger å være motstrøms.
Dessuten trengs det politikere som er svært bevisst på hvilken rolle og hvilket oppdrag de er blitt tiltrodd. Ordet minister kommer fra latin og betyr tjener. Den som har fått i oppgave å lede et departement, er ikke satt til å sjefe over gruppene som på et eller annet vis sorterer under deres myndighetsområde. Tvert imot skal vedkommende tjene dem. Dette kan synes selvsagt, men det er det ikke nødvendigvis. I vår tid er dette særlig tydelig i spørsmål som gjelder barne- og familiespørsmål.
Familien er samfunnets grunnleggende enhet, ikke staten. Her er det sterkt behov for at den nye regjeringen velger en annen kurs enn de rødgrønne. «Det er et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er best til å oppdra barn», utbasunerte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) i Dagsavisen i 2005. Senere presiserte han at det som var forfeilet, var at foreldrene «alene» som var best til dette.
Tenkningen er uansett problematisk. Vil Horne sette gode spor etter seg, bør hun sterkt betone foreldreretten. Så bør hun kjempe for at familiene skal få større frihet til å velge det som er best for dem.
